Fra kartoteket over mine erfaring med kondomer
Jeg gikk alltid med en remse blå kondomer i tettsittende blå forpakninger.
Også da jeg steg på bussen ved Arendal rutebilstasjon var de på plass.
Jeg fomlet i min lysebrune skummønstrede lommebok, gravde ut 25- og 50 øringer og en gjeng 5- og 10-øringer; og så skjedde det som ikke fikk lov til å skje:
De tre kondomene falt ut sammen med pengene – og alle kunne se det, og noen snudde ansiktet bort, og noen prøvde å se nøyere, og bussjåføren som engang ba meg ta føttene ned fra setet, han sa ingenting. Han kan ha vært femti da, slank, militant, grått kort hår, tynne lepper, grå uniformjakke og uniformslue. En bussjåfør var som kapteinen på en ubåt, et krigsskip, et fly som kunne bombe hele veien fra Arendal til Rykene, han hadde livene våre mellom hendene – jeg la ofte merke til at bussjåførene hadde enorme hender, de føltes fire ganger så store som mine, rattene var dimensjonert deretter, og brekket og girstangen, bussjåførene tilhørte en art som tenkte med hendene. Jeg følte meg alltid stiv og sjenert for den typen arendalsfolk, jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke med dem, de var fjernere enn baksiden av universet for meg, de hadde vel aldri lest en bok, og jeg skammet meg for å se ned på dem, og jeg ville ikke tenke at de var idioter, for det var de jo ikke, og jeg krympet meg fordi jeg følte at de tenkte det om meg, at jeg var en idiot, en arbeidsledig snylter, en langhåret degos fra Østlandet som så pakistansk ut. Og så mistet jeg de blå kondomene utover den store blodrøde skaipolstrede motorkassen, igjen – ja, for det var ikke første gang, og det var samme sjåfør, da må han jo virkelig trodd jeg var en idiot, og kondomene var de samme som for ett år siden, kunne han se det? det lå i kortene: Det ene hylsteret var slitt gjennom plasten, man skimtet den lyse kondomringen i hjørnet, inn der kunne mange bakterier krype og skade det potensielle kvinnekjønnet som ventet et sted i en rosenrød fremtid.
– Det holder med fire kroner, sa sjåføren.
Jeg frøs til.
Hva faen mente han? Syntes jeg hørte noen le, eller var det snufsing?
En tankerekke spant gjennom hodet: Mente han at jeg var frekk og prøvde å spe på med noen gamle kondomer? Der kom hånden hans, hva gjorde den?
Plukket opp noe der nede.
Mynter. Han ga meg tre femtiøringer tilbake, tror jeg, hånden hans var bare dobbelt så stor som min, han var en av de mer normale den veien. Kjente en svettekant i hårfestet da jeg satte meg, tenkte på svetteremmen på lua hans.
De massive gummidekkene dultet seg over asfalten. Nå girte han oss ut av byen; den store stive bussen med meg og naboer og en pensjonert klasseforstander og kondomene mine. Lukten av svette blandet seg med muggen i bussen, det var snart sommer, vårstøvet sto i samlet flokk og noe av støvet krøp inn de smale skyvevinduet som sjåføren åpnet – støvet blunket seg vått med øyene mine, krøp inn i nesen med lukten av Arendals 1981; asfalt grå av vår og hvit sol og støv fra tusen frakker, tusen biler, tusen kråker som samlet seg over gymnaset og kirken til tonene fra det første lyset, før de flakset øst, til tærne rundt Barbu kirke, to kirker som base altså, skulle tro de var kristne.
Jeg så kråkene der i slutten av november i fjor. Men da morgenene jeg fulgt K til jobb i byen ble mørkere forsvant de. Vi møtte på dem over byen. Da morgenene ble lysere i februar møtte vi dem igjen i Barbu.
Slitasjen på kondomet, ga meg et stikk av håpløshet i brystet, jeg hadde gått med dem i halvannet år, tatt dem frem, klemt på ovalen i pakningen så den glapp mellom tommel og pekefinger – jeg så å si manet de små ovalene til å spore opp en villig pike, så de kunne ha en livsbetingelse, fylle ut sitt livsmål, eller hva det heter i kondomenes rike.