Fra min dagbok/erindringsbok" Tenke og la fingrene holde takten"

HVOR ER DE SOM FORSVANT OG HVOR ER VI

SOM ENDA LEVER?

18. 9. Kl. 11.30. 2023.

Våknet med en hamrende skrekk i kroppen – 61 år, tenk så kort tid det er igjen, det eneste jeg kan håpe på er alderdommen, med nedskaleringen og plagene og frykten som følger. Alt annet er verre. Plutselige kan jeg forsvinne, tenkte jeg, og angsten kriblet i brystet, men den følelsen i brystet, den er jo ikke meg, tenkte jeg, det hjalp litt, så ringte klokken, og hun ved siden av sa at hun måtte ligge nede i morgen, jeg vekket henne klokken to og sa at hun snorket, og etter det fikk hun ikke sove. Men hun lirket seg innunder armen min, lenge siden sist, det burde vært plaster på uroen. Men det krevdes sterkere lut. Jeg sa at jeg våknet med panikk:

    – Tenk på alle de som er døde, som gikk rundt her i Arendal som om de eide verden, sa jeg. Og jeg tenkte på min far, mens uroen verket og dro i kroppen. For en kort stund siden, og en evighet siden, 18 år siden, gikk min far rundt med en mine som om han eide verden, eide kroppen sin, huset sitt, gikk han rundt som om han aldri skulle dø. Han stod og hvilte på én fot med en hånd i hoften og var helt i seg selv, eller i bildet av seg selv. Min far med sin unike personlighet. Min far som fylte rommet han gikk inn i. 

Og jeg tenkte på alle de andre som eide byen da jeg var barn. En by av døde finnes i vår by. Og en by for oss som enda lever. Vi som eier livet vårt, kroppen, verden – før vi blåser bort, før vi forsvinner, ingenting igjen, ikke en duft i luften som vi ikke lenger kan puste i.

Skjørheten gnager inn til benet, uroen øker: Vi må skynde oss, vi må våkne, vi må finne ut hvem vi er, vi må, vi må – før vinden river oss av veken.

Men hvordan?

Vi går bare her og surrer, prøver å summe oss, og så er vi døde. Hva kan vi gjøre? Jeg går hver dag og prøver å være. Hvor er min væren, hvor er min kjerne? Åpner en koffert jeg trodde var full, men den er tom. Leter der-der-der etter nålen i høystakken, men når jeg fester blikket er det bare et rusk i øyet, flytter blikket hit og dit, men den jeg er smetter unna, vet ikke engang om det er noen smetting med i bildet; for hva om den jeg er bare er noe jeg, et kunstig jeg, har fått på hjernen. Hva om jeg ikke finnes noe sted?

Jeg går frem og tilbake, joda – det kan jeg spørre meg selv om, hvem jeg og meg selv enn er, og om vi i det hele tatt er, også videre, også videre, men det haster; nedtellingen skyter fart. 

La din væren skinne inn, tenker en del av meg. Dra deg til side og slippe dagen inn. Ja, det er jo problemet, å sette meg selv bort. Så jeg ikke skygger for solen.

Går ut av skriverommet og vasker tresleiven til havregrøten, var det en motstand som jagde meg ut? kan være, kan være, sette meg selv bort, skrev jeg, og så gikk jeg bort fra skrivingen, underlig, underlig ja, men så kommer jeg på noe; jeg skulle jo bare ut og tømme kaffekoppen, men da så jeg grøtgryten og sleiven og satte gryten i vann og børstet den seige sleiven, og glemte mumikoppen, som jeg løp og hentet nå – aha, tenker en del av meg, dobbelt motstand, han smetter jammen ut igjen den djevelen, han, det stengte rommet, han som solen stanger mot.

Gardinene blafrer, jeg lener meg ut. Musikk stiger fra de dødes by.

Mer info om boken på forsiden av denne bloggen.