Fra min nye bok "Tenke og la fingrene holde takten"

DE SISTE DAGENE (ÅRHUS 1989)

1. Selvportrettet maler seg selv

Alt som hadde vært i de fire månedene – samlet seg i et punkt:

Avreisen.

Ved skoleslutt i julen kom Trine, for å hjelpe meg å flytte på sakene … eller mest på meg. Når jeg tenker på 80-tallet tenker jeg på henne, styggpen, erotisk og dreven, uskyldig og uerfaren, liten, lange ben, brede, høye, rette skuldre, stort permanenthår, fugleaktige raske bevegelser, men likevel; det smale ansiktet kunne bli tungt og mimikk-fattig i mitt selskap, hun kunne henge med underleppen. Men fantes det noe kjærlighet på 80-tallet, så kom det fra henne. Jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg mistet det, som de sier.

Et langbord var duket i klasserommet, kunstholdet var samlet med vin og mat, jeg og Trine satt på en langbenk ved Ole Dausell; malelæreren som fikk en aldri så liten plass i mitt hjerte av en helt spesiell grunn. Det skjedde uken før Trine kom:

Den siste oppgaven på skolen var å male et selvportrett, det var svenneprøven. Dausell holdt en liten appell som jeg ikke husker – før vi slapp løs på oss selv – men han kan ha sagt noe slikt, den unge, gamle filosof:

– Altså, kan du male deg selv, så kan du male alt. Og hvorfor? Fordi du er alt. Og derfor, skal du lære å male alt så er det et blindspor å male alt, du skal begynne med deg selv … Eller nei, fanden, begynn med croquis, begynn med dine venner, men slutt så mens leken er god – og ta fatt på deg selv, ditt portrett, dine øynes farge, din skalles form, ditt hårs uttrykk, ditt blikks tekstur …. Han bukket høy-tidelig og vi satte i gang.

Van Gogh med pipen og øret, Munch med knokkelarm og vond finger – mine store helter var mestre i å male seg selv. Deres portrett var mer enn de var i levende liv. I livet var de skygger. Maleriet var deres avtrykk i tiden, fotspor på veien fra deres korte liv. Jeg var enig med Ole på min egen måte; satte du ikke et avtrykk av deg selv, var du ingenting. Det stod med andre ord om livet, ja mer; det gjaldt tiden etterpå, om jeg kunne leve videre etter at krop-pen som malte bildet, var ute av bildet. Er det ikke slik i poesi og prosa også? skrev jeg i min store skissebok, for-fattere som ikke kan skrive om seg selv, som bare skriver om andre, de skriver om ingen, de skriver luft.

Jeg stod under takvinduet; den eviggrå danske stirret inn. Jeg malte på en brun plate som resten av flokken, som jeg nesten var – men aldri kunne bli – en del av. Den flokken ekskluderte meg, ikke av ond vilje, men fordi, for-di hva … Fordi jeg ikke var dansk, så enkelt, jeg snakket nesten like sykt som de man snakket engelsk til – de dumme svenskene.

Vi stod der og skulle male oss selv. Det sier mest om meg at jeg bare husker ét bilde. Mitt. Jeg stod krøket foran en finerplate og et speil og malte det jeg så, ikke det jeg så, brukte teknikken med å male inn den fargen jeg så for mitt indre øye ved siden av forrige strøk – og jeg som alltid bommet når jeg malte, jeg traff. Den nye teknikken tok fra meg ansvaret, den var min blindehund i mørket.

Og så det store øyeblikket:

Jeg stod der og var ferdig med et MALERI! Ole Dausell kom bort med sin tette skikkelse som likevel hadde noe fjærlett over seg – like før han drev ut av takvinduet:

– Se heeeer alle sammen.

Klassen så opp fra sine skeive rare ansikter med pensel-strøk i alle farger.

– Se på lyset, det skapes på nytt i bildet, og … Ole løftet fingeren, – se på det blikket, se hva det ser, det ser på deg, det ser på seg selv; det blikket, er alt. Ole Dausell hev de korte armene rundt seg og ropte så stemmen gikk opp i fistel. – Han har truffet en nerve.

Ja, ganske nøyaktig det sa han, ropte han. Og derfor – når jeg hadde luket bort en forakt til han som kunne like noe av mitt – fikk han en plass i mitt hjerte. Ved lang-bordet, med alle samlet for siste gang, sa han det jeg alltid hadde ønsket å høre. Ikke til meg, men til Trine:

– Det der siste bildet hans, det var fanden meg genialt.

Og der og da røpet Trine en av grunnene til at jeg følte meg trykket av forholdet og dro.

– Nei, det er ikke noe genialt i det, sa hun, som for å stadfeste en sannhet, som om hun satt på alle svarene, eller var en representant for en kollektiv sannhet. Og det var hun jo.

– Men han lignet da en indianer på sitt portrett, Dausell lød spakere nå. Han slapp sneipen ned i en tom ølflaske med aske på tuten, snudde seg og pratet med den norske, hun som snakket tvungent bergenskdansk og ikke kunne tegne. Jeg følte meg flat: – Du trenger et år til, sa han til min medelev, – men etter den tid, da står alle muligheter åpne, om ikke i maleri, så i tekstil, jeg har sett dine … kreasjoner ... de er … hva skal jeg si …

Og det var siste gang jeg talte med Dausell, som under-viste oss på sin langsomme, men raske måte … rask fordi han gikk rett til poenget, denne gode læreren som lot oss tegne og male til musikk om morgenen, han som hadde et hjerte og ikke en tommestokk.

Nå tenker jeg at Trine hadde rett. Men hun trengte ikke å si det. Jo, hun trengte det. For å holde meg på plass. Jeg ble så alt for lett oppblåst av oppmuntringer, kunne sveve bort, som en ballong, en Chagall … kunne rømme landet, igjen.

2. Tilbake er dobbelt så kort.

Snøen lå tykt da vi dro i den mørke morgenen. Eller prøv-de å dra. For problemet var:

Bilen ville ikke startet. Den røde boblen var pakket stappfull av alt jeg eide, inkludert en skulptur av kvister og "seil." Så der satt vi i folkevognen mens snøen strømmet, og gaten lå nyoppredd og bilen var tausere enn snøfallet. Den røde snille boblen ville ikke bort fra Århus. Den var klokere enn meg. Men hadde jeg noe valg?

Jeg løp ned og banket på døren til sønnen i huset, det var grytidlig, men han skyldte meg for en våkenatt med Heavy-musikk av verste slag, danskene eide ikke musikk-smak. Vi dyttet alle tre. Jeg holdt rattet og skjøv, skled på baken, havnet foran hjulet, klorte meg opp igjen, fingrene sved, snøen rant nedover nakken, men farten økte, jeg kas-tet meg inn og trampet og vred, til bilen utstøtte et prust som ikke stanset, og mens Trine kravlet inn, kløtsjet og giret jeg mot motorveien, den lå øde i den altomfattende lyden av snø som faller. – Så flaut, sa Trine og krøp hut-rende sammen.

Det neste jeg husker – er meg og Trine og bilen på vei ned rampen i Kristiansand havn, da begynte bilen å skli, det var speilglatt og jeg hadde sommerdekk.

Og hva skjedde så? ja, hva skjedde … nei, det hadde jeg ikke trodd om Trine … Men vent, jeg husker mer, og det kom før:

Inne i båten ble vi stoppet. Vi stod i lukten av drivstoff fra lastebilene og anelsen av spy som hviler over et inn-vendig båtdekk, og på toppen av det hele; det uttrykte bil-det av alt dette ekle:

Tollerne. De kastet seg over oss.

Jeg bare ristet på hodet der jeg stod med fremmede hen-der oppover bena på vei mot skrittet:

– Dere må jo skjønne at jeg ikke ville smuglet noe i den bilen. Det er for opplagt.

De hørte ikke på det øret, en feit dame snerret til meg, en tynn mann sa jeg ikke skulle bli finurlig, en annen satte kvistskulpturen med oljete "seil" på biltaket, han pekte og fikk alle til å le:

– Hva skal det derre forestille? Såååå stygt. Trine satt med hodet mellom skuldrene og hendene i ansiktet.

Den geniale skulpturen sto hos henne i et par år, før jeg kastet den i søpla ved neste flukt, den lengste flukten; den holder det gående enda.

De gravde halve Århus ut av bilen: Malesaker, rull på rull med nakne damer og menn i alle vinkler, et hode i full sprukken størrelse, plate på plate med famlende strøk i akryl, olje og gouache, matrester, kartonger, skittentøy, bananskall, bunke på bunke med notater om drømmer og livet, bøker av Bertelsen, Groff, Ranjesh, Jung osv. Så mye rot og gris var det at sjefen rettet seg opp og ropte: – Nei, dette gidder jeg ikke. Stikk. Og dra den kjøteren unna.

Han pekte på meg.

Men det gjaldt schæferen bak meg. Øynene var skin-nende. Den strittet med hele ryggen og ville inn i bilen. Det satt to gram med hasj klistret under setet, det fant vi ut senere.

– Ikke glem misfosteret, skrek tolleren, når vi smalt bil-en rundt oss. Jeg åpnet døren og lirket mesterverket inn.

Javel, vi var på vei ned den isete rampen, og bilen begynte å skli. Og hva gjorde Trine? Hun jeg trodde var den snilleste og mest lojale i verden? Ja, ikke bare trodde, hun var det på en måte. Men hva gjorde hun?

Hun smatt ut og jeg måtte skli ned alene, litt sidelengs, litt på tvers. Men jeg kom meg i havn.

– Hva gjorde du det for? sa jeg etterpå. Hun satt og skalv, underleppen hang, imens grodde utsikten bort av snø og motoren på viskerne sang på siste verset.

Hun så opp i taket, med et martyraktig uttrykk:

– Jeg fikk bare pænik. Pusten gikk hvit og la seg på ruten. – Men jeg visste at du ville klare det.

Vi kjørte kun i 80 på grunn av de glatte veiene og snø-drevet og pusserne som ikke hadde rytmesans og varme-apparatet som streiket og vinduene som iset på begge sider og fire nesten-katastrofer på grunn av skrens. Hjemme igjen gadd jeg ikke å pakke ut. Tenkte jeg måtte videre, men hvor var det? Trine dekket til kveldsmat og ropte inn sønnen fra saccosekk og TV.

Jeg var bak lås og slå igjen.