Erindringsnovelle fra "Tenke og la fingrene holde takten."    

DEN VILLE TIDEN PÅ OSLO FOTOKUNSTSKOLE 1994 - 1. DEL AV 2

Begynnelsen

Det kom en ny verden til byen, den kom med nye ansikter på trærne, den kom med friskhet i luften, den frøs luktene skarpere i kantene så luktene ble avgrensede og i seg selv – det kom en ny verden til byen, og den het HØST, og jeg gikk gjennom den, gjennom de nye luktene under valnøttrærne i Sofienbergparken, gjennom draget fra Freiapipen, og opp trappene til Oslo fotokunstskole vegg i vegg med malerskolen. Første skoledag … og for sen som vanlig. En snau måned etter de andre. Det kom en ny verden til byen, den kom med nye ansikter på trærne, den kom med friskhet i luften, den frøs luktene skarpere i kantene så luktene ble avgrensede og i seg selv – det kom en ny verden til byen, og den het HØST, og jeg gikk gjennom den, gjennom de nye luktene under valnøttrærne i Sofienbergparken, gjennom draget fra Freiapipen, og opp trappene til Oslo fotokunstskole vegg i vegg med malerskolen. Første skoledag … og for sen som vanlig. En snau måned etter de andre.

Dette var i skolens spede begynnelse, så det fantes ikke mørkerom, men ryktene sa det var et under oppføring. Vi fremkalte filmene på en fotolab i byen, og vi hadde sluttet å vente da den kom; den store dagen:

Et kopirom og et våtrom stod klart. Den første spiren til et mørkerom med rekker av forstørrere; Leitz, Leica, Kaiser, Durst, og alt snadder du kan tenke deg.

Men dette var den første gylne tiden. Dette var 1994. Foto var enkelt: Kamera, gelatinnegativer, tre kar med fremkaller, vann og fiksativ, to typer fotoark; enten plastarket glatt og dødt, eller utstillingsarket; baryttpapiret som bulket seg og måtte klemmes i en varmepresse.

Alt første dag var jeg på plass.

Tok negativene ut av diasrammene. Fordelte dem på et fotoark. La en glassplate over, belyste arket med forstørreren, la det i fremkaller og fix og skylte:

Negativene var forvandlet til positiver.

De små bildene lå som slengt på papiret de tredde frem på – som om de kunne ristes av. Hvert bilde hadde liksom en bevissthet. Det kom nok fra konsentrasjonen til øyet i kamerasøkeren, øyet som bestemte vinkelen på motivet, og sjelen bak øyet. Den lille kopien av hånden med spiker i så utrolig lovende ut. Fotoet var fra oppgaven "Spiker i vegg, med ekstra objekt." Det var noe med begrensningen i oppgaven som ga fokus og ramme, det hindret min fan-tasi i å løpe løpsk. Så hva gjorde jeg? Jeg gjorde det enkelt.

Jeg hamret en spiker tvers gjennom hånden.

Alt for oppgaven, kunne jeg sagt, men alt har sin forklaring har det ikke ...

Det begynte i kopimaskinen på Tegnerforbundet der jeg jobbet for dagpenger. Men det så kjedelig ut, det jeg stod i høstkulden og fotograferte neste dag: En fotostatkopi av min hånd med en tykk spiker gjennom arket. Men fotografiet – et medium med kun to dimensjoner – innførte en tredje. Et objekt som var kunstig og flatt i vår verden, ble organisk og fikk dybde i den flate verden.

Så nå var jeg i gang, jeg var klar, toget fikk større fart, kunne ikke stoppes, det var bare foto for meg, i stedet for dikt/dagbok/tegnebok, klorte jeg ned blenderåpninger og fotoideer. Men hva kunne slå mitt første bilde, Hånd med spiker, og mitt andre, Rom? Jeg var best i klassen, men jeg hadde bakgrunn fra tusjtegninger og maleri og hadde sett på kunst siden jeg kunne gå, de andre ville fatte det, en og en ville løse koden. Før det måtte jeg ta skrittet videre. Men det var forskjell på foto og male- og tegnekunst, Jamsid, vår iranske lærer, sa det enkelt og dypt:

– Det er fotografisk, sa han og pekte på et foto av et butikkvindu med regnvann som rant og en dame med våt frakk og hatt, man så dråpene og strukturene på hatten, tåken nederst på brilleglassene, speilingen i vinduet.

– Det er fotografi, sa Jamsid stille. Ser han for meg nå, den lille kraftige mannen som alltid gikk i sort, når han ikke gikk i en fargesprakende ullgenser som akkurat den kvelden. – Alderdommen tar fra oss fargene, sa han, – jeg stjeler dem tilbake … men foto, det er svart/hvitt, det er uten tid. Han så lengselsfullt ut av vinduet, en bastant fugl uten vinger. – Et knips, mine venner – og verden er frosset fast til evigheten. Fotografi, det er nå … men jeg– Håndflatene møttes med en tørr og gammel lyd. – Jeg er en tidsinnstilt bombe …

    Vi skulle snart forstå hva han mente med det.

Fortsettes neste uke