"Fugletrekk," begynnelsen.

NÅR VAR SISTE gang han så henne som kvinne?
    I et glimt så Døme henne som for mange år siden. Han tenkte, så pen hun er, armene, håret, hver krøll er en historie for seg og lever sitt eget liv. Ja, han fikk et blaff av den gamle gode Carina, et blaff fra den sommeren de var nyforelskede og han hentet jakken hun hadde glemt hos gullsmeden, hun så på gifteringer der. Og når han holdt opp den lille dongerijakken, da følte han hele henne, og det ga ham en slik ømhet, han holdt hennes lille vesen mellom hendene, hennes vesen satt i jakken, bevegelsene i det vesenet, han kjente dem fysisk. Hvor ble alt av? Han måtte spare disse tankene til psykologen. Han sitter på venterommet og biter negler.
    En siste gang følte han magien: Huden som oversatte solen til vakkert rødlig, de oppvakte øynene, det bølgende håret, den smale midjen, de lange bena.

 Ømheten den første tiden - hvordan han kom på gråten på kino eller på ekspresstoget når han kjente hennes lille hånd i sin, den godheten den lille hånden ga. Hvor var alt dette? Hun hadde vokst på en måte, hendene virket lenger, mer knoklete. Døme så ansiktet hennes nedenfra for første gang på lenge, når hun bøyde seg over ham, og da så han det: Hvordan ansiktet hadde falt, en isblokk vokste i ham - så fryktelig gammel hun var i morgenlyset. Dette fylte ham med sorg. Han klarte ikke å forholde seg til den kvinnen, hun var ikke den samme, ikke i den vinkelen. Nei, hun var i ferd med å miste ansiktet.