Fugletrekk over søppelkassene
5.7. kl. 9.08. Ute er det sol. Fuglene spiller gamle sanger om igjen og føler de samme gamle ting som titusen somre før. Jeg tygger i meg en fjerdedels Anthon Berg-sjokolade med plommefyll, og skriver for 6415. dag på rad.
17 år og 7 måneder, hver dag stilt opp og skrevet noe flunkende nytt foran computeren eller skriveboken. Men jeg liker bedre å redigere, det føles tryggere. Noe annet er det om man virkelig får til å skrive nytt, om det smeller, om det flyter. Som da jeg begynte å skrive for nesten 6500 dager siden – med utsikt over Oslo langt der nede, på en liten hybel i et lavt blokkhus for flyktninger, narkomane og sosialklienter og meg – i Betzy Kjeldsbergsgate 10. Farlig å gå i gangene, farlig å sove for tungt på rommet med en altandør som ikke kunne låses – men et av de beste stedene jeg har bodd. Et sted åpent for skrivingen. Et sted jeg skrev min første linje i det som skulle bli min første roman. Det som var inni den romanen var like viktig som det utenfor. Jeg tok det utenfor og la det inn i romanen når det trengtes, og det føltes fint. Da visste jeg ikke at å skrive et halvsurrealistisk eventyr, et absurd eventyr, et komplisert eventyr for voksne, ikke hadde noe jord, ikke en jordflekk å vokse i på noe forlagsmark. Det at jeg ikke visste det, var vel grunnen til at et forlag ville ha boken, min blindhet farget av. De ga meg ingen penger, men de ga den ut. 2 ½ år med elendig kommunikasjon og en unnvikende redaktør som jeg tror løy og meg som nervevrak, aldri mer. Men for mye medgang hadde ikke vært bra. All motgangen var vel det beste jeg kunne få.
11.7. Jeg gikk ut med Banjo, trakk inn morgenluften i store drag, det var både tørt og vått på bakken, regn i luften, vi så to fugler på himmelen, jeg trodde det var måker, men de fløy som om de var på vei mot noe, som om de fulgte en gammel rute. Mens måkene er mer her og der og som det passer. Jeg har ikke tenkt på forskjellen mellom fugler som måker og kråker og fuglene som flyr over himmelen, som om en rute er tegnet ned i dem; du ser de er programmert til å reise langt, de følger en strek som er hundretusen år gammel, mens måkene følger her og nå.
Kanskje det er forskjellen på å skrive for nåtiden og for fremtiden. Kanskje du må se langt, følge det som vil langt i deg, det som er nedtegnet dypt inne, ikke det som leter i søppelkasser og bakgårder etter øyeblikkelig respons.
Ja, slik kan man skrive. Noe, en liten oppdagelse, kan legges i skrivebedet og man kan la det utfolde seg der så langt ut det vil. Noen ganger bare en linje, andre ganger kanskje en side, kanskje en bok.