Gla´ Caféen 80-tallet. Del 2

Jeg sank ned i sakkosekken – og lukten av vegg-til-vegg-teppe og kjedsomhet – jeg nådde bunnen.

Brått våknet jeg til.

Hva var det?

På VHS,en dukket det opp en merkelig film, Trines sønn hadde spilt over deler av den med en tegnefilm. Men dette var noe helt annet. Dette var virkelig. Filmen grep meg med sin syke, onde fremtidsstemning, herregud, så bra – den slo rett inn på det stedet i livet jeg var, nei, ikke var, burde vært – den stemplet inn et kart dit jeg hørte til.

Filmen trakk meg på hud og hår – jeg hanglet rundt i de dryppende gatene, pustet inn den rå hav- og fiskeaktige dampen fra asiatiske boder. Da skjedde det som ikke måtte skje.

Filmen flimret og hakket og stoppet midt i.

Jeg spolte tilbake, kassetten kvinket og klaget og stanset og spant. Til jeg fant navnet:

BLADE RUNNER.

Jeg måtte få tak i den. Jeg måtte se den ferdig.

Her jeg står og skriver tenker jeg at D stoppet midt i livet og hadde ikke jeg vært født, så ville han levd, men det blir feil å tenke slik, likevel så er det er hva jeg gjør, tenker slik, tenker på hans skjebne og min innvirkning som et ledd i mange ledd som førte til den fryktelige katastrofen. Men det er langt dit, fra der jeg satt foran kassetten, som skar seg midt i.

Mitt første minne med D er fra et fullt langbord på Glá Caféen, jeg var akkurat ferdig med et halvår i helvete, han var 17 og satt og tegnet talentfulle blyanttegninger i en stor blokk. Det var så lett å snakke med ham, ingen stengsel som hos de på min alder, de som holdt hverandre nede med det jeg kalte Arendalsgrepet. Jeg ville ut av det, jeg ville ut av Arendal. Men jeg var for svak, og det visste jeg kunne bli min skjebne – da ble jeg som dem.

– Vet du hva som var mitt førsteinntrykk av deg? sa jeg, det må ha vært en ukes tid etter øldåpen. Vi satt ved det underjordiske vinduet på Gla´ Caféen. Gummihjul og joggesko passerte over oss. En liten hund løftet benet og pisset på ruten. Det var en vanlig dag i 1988. AHA og hockeysveisen – opprinnelig fra romertiden – spilte første fiolin i byen; for ikke å snakke om alle andre moter som jeg ga blaffen i, men ikke Trine: Hun kledde meg opp i posete gensere der det stod Bik Bok og Poco Loco. Vi satt der med hver vår tegneblokk, min liten, hans stor, jeg med fargeblyanter, han med tusj.

– Førsteinntrykk ... nei, si det, sa D, – men du mååå si det. Han pekte på meg med en ironisk penn, skrånet på hodet, smilte halvt spottende. Egentlig foregrep han ironien på 90-tallet. Nesen var stor og krum, huden blek og uren, de små grå øynene var tettsittende, ansiktet smalnet fra de høye brede kinnbenene, haken var liten. Alt dette ga ham et ulveaktig utseende. En grå, utsultet ulv. Men nå ser jeg ham for meg, som en halvvoksen leken hund.

– Nei, det er rart, sa jeg, – men jeg tenkte at du hadde lett for å snakke med jenter.

Han så uforstående på meg og sa med sin mørke halvt innpakkede stemme:

– Vet du hva mitt førsteinntrykk av deg var?

– Nei.

Jeg ventet, kikket fort rundt meg, caféen var like tom som det siste året – alt jeg gjorde var å sitte her en full arbeidsdag og prate, før jeg slepte meg hjem til Trine, så på TV og ødela enda et maleri.

– At jeg fort kom til å gå lei av humoren din.

Jeg smilte bare, men følte meg i en kald vind, naken:

– Jo, jeg spøkte mye på den tiden, innrømmet jeg.

Kunne sagt at det var mitt våpen mot angst. Jeg brant angst som en djevel og skapte som en gud; dikt, tegninger, ideer, hysterisk spøk – alt kom på løpende bånd. Men det var da. Og i Arendal blir slikt useriøst. Russetoget parodierte oss – D, Øyvind og meg – alle som kastet bort timene under jorden.

I det jeg reiste meg for en påfyll – løp en stivbent skygge ned trappen, den snublet i en lang fot, støttet seg til en skulder, tilfeldigvis min, og pekte mot jordens overflate:

– Gutter, dette må dere se.

Det var Kenneth, han lød unaturlig, men vi fulgte ham opp i dagslyset, og vi så det som senere skulle bli et minne fra den tiden, et stempel.

To russ satt på lasteplanet. De krøket seg over et ark, de løftet blyantene og målte og gestikulerte, på en plakat stod det:

DE INTELLEKTUELLE PÅ GLA CAFÉEN.