Gla´ Caféen 80-tallet. Del 1

Parkerte min rustne røde boble i rulle-i-gang-bakken bak caféen. Skulle hjem til Trine, måtte bare se innom Glá Caféen Skjorten var nyvasket. Følte meg ren og edru i motsetning til festfolkene i kjelleren. Jeg speidet etter en spesiell person.

Og det var D.

Når jeg gikk ned trappen til sjakkbrett-flisene, var det alltid han jeg så etter, det var stort å endelig få pratet ut om spiritualitet og filosofi, og D sugde til seg min kunnskap, på én måte, på en annen måte ville han sjokkere, vrenge det hvite til noe sort, tråkke på det hjertet mitt brant for. Da jeg ble kjent med ham snakket han varmt om selvhypnose – han telte seg nedover til transetilstander. Det gikk opp for meg at han var et naturtalent, og at det var min oppgave å lede ham bort fra gale spor.

– Hei! D slo ut med den lange armen uten å se på meg, – sett deg.

– Jeg dumpet ned og lente meg tilbake.

Lokalet fløt av røyk og rop og skranglende glass, stemmene gjallet fra kjellerveggene, overdøvet Neil Youngs såre rop om hjelp, enda en CD der han ikke klarte å leve opp til platene. Jeg puttet en halv Prince mellom tennene, brakk en fyrstikk, lette i esken ... bare sorte hoder og knekte nakker, fant en ny eske bak et glass med sneiper og øl, fyrstikken freste, en skarp kruttlukt sivet inn i et nesebor, jeg tente og sugde gloen opp i 1000 grader lys-oransje grader – likte å fokusere på små, små ting, det var en del av det indre arbeidet. Jeg rakk ikke å blåse ut før jeg kjente en motbydelig kald følelse i issen.

Det var D. Han helte et fullt ølglass over hodet på meg.

Den iskalde ølen silte ned nakken og ryggen og brystet. Jeg tok et glass og helte over hans hode, men det var tomt.

Jeg gikk ut meg en sko som surklet. Kjørte hjem med lukten av pils i nesen, siggen freste, røykstrimen stakk i øyet før gloen sluknet. Jeg bannet. Brystet var sårt av gråt og raseri.

– At du ikke finner deg ekte venner, sa Trine – da jeg slang meg ned på gulvet foran TVn, klagende som vanlig.

– Det sier du hver gang, sa jeg.

– Det er så tydelig, messet hun, understreket med fugleaktige nikk. – Ingen av vennene dine bryr seg.

– Ingen som bryr seg – hallo! Hva vet du om det?

– Det er så tydelig. Alle se ser på deg som en tufs.

Jeg ristet irritert på hodet: – Folk er så flinke til å se det åpenbare.

Jeg tente en halvtørr sigg, sugde inn en smak av dødt øl, dette var jo faen meg som å drikke. – Hvorfor ikke se etter det som er vanskelig? Se på D ... en svak karakter, men det skjønner jo alle. Han virker usympatisk, ufordragelig, det er jo så opplagt. Men jeg ser bak, ikke sant, jeg ser de gode sidene. Der verd mer enn alle etterplaprerne til sammen. Jeg slo ut med røykehånda. – Se på Jim Morrison.

Trine fnøs: – Han ligner jo ikke engang.

– Jeg snakker om typen ... en rabulist, liksom ... det er ikke mange som han.

– Han kommer til å svikte deg, sa Trine, stemmen var så sikker at den ble profetisk, den hadde hele Arendal i ryggen, og hun spikret det inn med harde nikk. Og jeg bare lå der full av mismot og bange anelser.