Gla´Caféen rundt 1990. Del 1.

1989.

På sossen sa jeg det som det var: – Jeg har bare 2320 kroner i dagpenger, og mer enn halvparten går til husleie. Kuratoren så opp i luften som om han regnet, og til mitt sjokk fikk jeg supplerende.

Wow!

Gla´ Caféen neste stasjon.

Jeg trådde ned i lukten av forkullet ost og loff som en seierherre. Endelig – ENDELIG hadde jeg råd til kaffe ... KAFFE! Jeg elsket det ordet.

Ved det underjordiske vinduet, satt Ole Petter, min åndelige mentor. Jeg hilste og klappet til kai med en rykende kaffe. Men snart kom D – og han fornektet seg ikke; det sleivete snakket satt løst, han pekte ironisk hit og dit med halvt krokete fingere, og det han sa, det gjorde meg flau overfor OP, det var noe med å bruke bibelen som rettesnor for å vinne i tipping, eller indre reiser med fleinsopp. OP var så nær en Guru jeg kom. Man merket årene med meditasjon som en lytting fra ham, og det uansett om han så bort eller leste avisen. Nå ville han lese noe annet og det gjorde meg nervøs:

Han ville lese meg i hånden.

Det slår meg hvor forskjellige vi var. Vi som deltok i orienteringsløpet mot lyset:

D tok den mest ekspressive løypa – i sport ville han vært den som brukte triks og dopet seg som en del av gamet. OPs løype var mer spirituell; med poster av alt fra tre-meditasjon til kloster og sølibat. Men han var fri for alle sekteriske handicap, han kunne bli like full og gal som meg. Han var en individualist – og det hadde han til felles med D ... og kanskje med meg – som leste kilometervis med bøker om opplysning uten å komme til døra. Jeg var i hodet. D var i magen. OP var et sted vi ikke kunne se. Det vil si; D mente at når jeg kunne skimte en aura rundt penishodet når jeg pisset, så kunne jeg se alle slags auraer, det var bare å tro på det. Pissprat, tenkte jeg. Men så begynte jeg å lure.

Javel, ok, så fikk jeg vise han hånden min. Eller burde jeg ... Det var som åpne en bok, og la han lese den fra perm til perm. Jeg nølte, spenningen summet i kroppen. Fryktet en helt konkret avsløring: Fryktet å ikke være noe annet enn en middels hvem som helst. Ja, i følge Trine var dette opplest og vedtatt, at det var jeg – merkelig da at akkurat hun var festet til meg med nål og tråd og kontaktlim. Jeg åpnet håndflaten.

Det var som om jeg hadde holdt den lukket i hele mitt liv.

Eksemsprekkene åpnet seg også. De gliste rødt til OPs halvsmil, som ellers bare fantes i fresker av hellige. Han lente seg frem, holdt min hånd i sine store og fjærlette. Løftet hodet årvåkent.

– Du, det var litt av en hodelinje du hadde.

– Ok.

– Den går over hele hånda, og den har gaffel. Han så der mitt vikende blikk engang var.

– Du må begynne å skrive, Renato.

– Jammen jeg skriver jo, sa jeg, og tok meg inn. – Jeg prøver i hvert fall ... Det som steg i meg, falt med et knas i gulvet. Jeg skrev jo bare reproduksjoner nå. Dårlige forfalskninger av det jeg så på som mesterverket mitt – angstdiktene fra 86. Men jeg skrev da hver dag, en linje, to, femten. Før jeg strøk dem ut. Slik la jeg tre år bak meg. Innbilte meg at det var byen og Trine sin skyld. Lett å skylde på føret. For det var ikke byen, det var ikke hun, det var ikke meg. Det var kombinasjonen. Kom jeg frem til senere, da bergene som skulle blitt min fremtid var fint støv som knapt kjentes mellom fingrene.

Men da Ole Petter gikk, satt jeg med hånden som et stemplet pass i fanget. Hadde han rett? Var det HÅP!

Jeg gikk på do og pisset. Da jeg kom ut skred en blytung og lettbent skikkelse ned trappen.

Det lyse håret var begravd – med rødskjær og det hele – i en farge sortere enn graven. Han tok med seg sitt eget værsystem inn. Ja, det var en av de dagen, jeg hadde også noen slike, i det året jeg kunne skrive.

Øyvind satte seg med de runde lute skuldrene, skinnbuksene og den slitte musikkhjørnet-posen med tegneblokk, skrivebok og tusj. En tyngde av en annen verden la seg over oss. Samtalen gikk seigt. D satte seg ved sidebordet, og tok fatt på tegneblokken, jeg skottet over dit: han hadde det faen meg i blodet: Tegningen krøp ut på arket som født av det hvite. Det stakk til i meg. Han tegnet bedre enn meg allerede.

Øyvind pustet tungt og fnøs av alle mine spørsmål, som jeg ikke husker. Men jeg fikk da sveivet ut av ham et smil, og et lite mørkt glimt i øyet – jeg nevnte nemlig vårt felles band – Coalmine : 5 – og snart var vi i gang med å snekre luftslott.

D slang fra seg blokka og flyttet seg over til oss uten å reise seg – stolbena skrek i kor på sjakkbrettgulvet:

– Du er en idiot, sa han og så flirende på meg, – en idiot.

Det raste litt sammen i luften. Men jeg himlet med øynene og sa:

– Ja, jeg er en idiot.

Det var en tabbe. For nå fikk D vann på mølla:

– Du er en idiot, du er en idiot. DU ER EN IDIIIOOT! han lo, som om dette var ustyrtelig morsomt.

Øyvind bøyde seg frem og slapp sjefstonen løs på ham:

– Hei, det holder!

– Det gjør ingenting, sa jeg, – la barna ha det gøy.

– IDIOT, DU ER EN IDIOOOOT!

Et hult sug satte seg i magen, men jeg sa ingenting: Å vise at vennene mine kunne såre meg, det var noe jeg aldri, aldri kunne. Heller kle av meg i krysset utenfor caféen. Med D var det noe annet – alltid rett frem, aldri redd for å vise ulven i seg. Selv gjemte jeg meg i et lag med myk ull.

Ok, men hva om også han var redd for å blotte seg? Hva om jeg tråkket han på selvfølelsen når jeg tok over med ideer, spøker, alt jeg hadde lest? Hva om angrepene var hevn – hans måte blø på?

Jeg blar i dagboken til en episode etter et nachspiel: D og meg og to gymnasjenter, det var mest jeg som snakket. Da vi gikk ut var det morgen, Arenabygget traff oss midt fjeset med det første sollyset. Jeg snakket litt om drømmer og planer med livet .... og hva sa han? Jo han så ut i luften og sa:

– Det første jeg må gjøre er å bli kvitt deg.

Det stakk sårt i brystet, hva mente han med det? Stod jeg i veien for utviklingen? Jeg som gjorde det jeg kunne for å lære ham om meditasjon og selvutvikling.

Neste dag satt han med en kaffe utenfor Gla Caféen rett i ryggen med de lange skjorteflakene – klar til å fly inn i fremtiden – røyk i en hånd, blyant i en annen. Hendene virket vektløse over tegneblokken. Jeg gikk forbi uten å hilse og satte meg inne i mørket, ikke faen om jeg gadd å sitte med en som ville bli kvitt meg. Midt i en tegning – av en edderkoppaktig figur i sort Penol 700 – ble jeg var en lang gestalt, som bøyde seg over bordet.

– D synes det er rart at du ikke kommer ut, sa gestalten, som langsomt tok form av Kenneth.

– Det er så sterk sol, sa jeg. – Kunsten vokser best i skyggen, som de sier.

– Det sier de ikke, sa Kenneth. Men han, lo og styltet seg ivrig ut. Jo, han ville bringe jungelordet videre. Jeg var for feig for sannheten.