Gla´Caféen rundt 1990. Del 2.

Slår opp i en ny dagbok. Blar gjennom det som er igjen av min ungdom, trette papirer, lukten av gammelt støv:

1991 år, 9 måneder og 26 dager etter Kristi fødsel har D og jeg leid det gamle huset på toppen av byens bakker:

26.9. – 91. Gla Café:

Der kommer D med to poser mat. Antagelig hentet hjemme hos M og F.

Dag satt litt her, så satte han seg ved et annet bord. Sitter der og skriver.

Han er en av dem jeg i alle fall kan stole på at jeg ikke kan stole på. Det er da noe.

Klokken er 7 døde fluer på en åpen hånd. Og hvor mye er det?

22.40.

Høyre legg har sovnet til et brusende kor, høyre fot er en klegg.

Rundt denne gulnede øya av ord ruger et mørke, jeg ser enkelte bilder, men kan ikke tidfeste dem ikke før neste øy, neste ripe av ord:

30.9. D hadde spist fleinsopp og fluesopp på skovturen.

Etter det kommer et notat om Kenneth og meg: Vi tok på oss å male en av de høyeste husene på Hisøy. Det strakte seg etasje etter etasje til et stupbratt tak som jeg snart krabbet og skled på, mens jeg slo etter sinte veps.

1.10. – 91 Gla Caféen. Kenneth har gjort sin hevnaksjon mot Sigurd Müller.

(Han fryktet at vi ikke fikk lønn for malingen av huset. Og planen var klar: Han ville ta med seg hele den enorme platesamlingen som pressmiddel.

– Men da kan jo Sigurd Müller melde deg, sa jeg.

– Ja, det får han bare gjøre, Kenth slo ut med en lang hånd, – for da melder jeg han.

– Jeg tror du har en dårlig sak. Gjem dem heller i huset.

– Hvor da?

– På loftet, sa jeg.

Så han bar opp rad på rad med plater til ryggen ble et spørsmålstegn og trappene knirket om nåde. Etterpå sa han til Müller at nå hadde han platene hans på et hemmelig sted.

Senere viste det seg at alt var en misforståelse fra Müllers side, eller kanskje mer fra Kenneths. Nå står huset halvmalt og trist).

D vil ha meg til å kjøre ham til Froland, hente sykkelen, plukke Fleinsopp. Jeg leste Henry Miller til det ble lyst. Dag kom tilbake med Gul Mix. Han er enormt opptatt av vitaminer/kosthold og dop.

– Hei kan jeg få en solbærtoddy, mumler han til Mette. Han setter seg og sier: – Jeg har en bedre ide. Jeg tar oppvasken og rydder opp, så kjører du meg opp til Stoa.

– Ja, ok, finn bilen, så er det greit.

Snakket med Trine på Cla´ Cafén i dag. Hun reagerte når jeg og D begynte å snakke om huslige sysler. Hun gikk, ringte meg litt senere og ba meg hente alle sakene. Nå måtte vi få en slutt på dette.

Hun var deprimert. Situasjonen tok hardt på henne. Stakkars liten.

Jeg blar i øyer av minner, trenger gjennom et mørke som ligner søvnen (eller døden) som både skaper og skjuler drømmer (livet).

3.10. – 91. Kenneth spurte om jeg ville flytte inn med han i et hus han har leid.

– Nei, sa jeg. – D kan jo ikke betale husleien alene. Dessuten er kontrakten med Magne frem til nyttår, med en måneds oppsigelse.

Vi snakket litt, så sa Kenneth:

– D har vurdert å flytte inn sammen med meg.

Det hele er jo ganske råttent.

På bussen til Trine.

Hvis det virkelig er slik, at alle vil svikte meg til sist, og ingen noen gang vil bry seg. Hva så? Da kan jeg ikke annet enn å aksepter det som en stadig kløe fra en kronisk hudsykdom.

10.10. – 91. I dag var D og jeg og malte huset til Sigurd Müller, en smak av maling i munnen og i særlig i håret som blir hvitere for hvert strøk, blir sliten av å male, blir sliten av D. Han vil alltid (ofte) gjøre stemningen så ekkel som mulig. Eller ødelegge den som er.

Jeg blar videre, fortsetter min øyhopping mens solen brenner ut i vinduet og høsten faller overalt.