Grunnstøtning (bilder tat med GoPro 8, filmene fikk jeg ikke lov til å vise)

Vi kjørte med Finn, vår faste reparatør, til Tvedestrand. Jeg klatret etter ham ned i båten og sniffet inn den kjente gode lukten av seilbåtkabin, vi var forberedt på å seile ut fjorden og til Arendal uten motor i bakhånd, heldigvis var det bare sikringen som hadde gått, vi sa hadet til Finn, som sa han misunte oss, han var uten seilbåt nå. Jeg smurte meg inn med sunblock som luktet sommer og la fra land. Jeg dro i rorkulten, det var som å kjenne hele båten i hånden, 2500 kilo lette som fjær. 

Da vi skulle svinge opp mot vinden i en trang passasje, begynte båten å svinge som en pendel, umulig å seile gjennom, vi måtte ha krysset på tvers med fare for å blåse på land. Vi startet motoren. Men seilte videre da vi fikk vinden fra siden. Dette ga god fart. Båten krenget nok til at det både kilte og knyttet seg i magen, og jeg fikk prøvd det nye Gopro-kameraet. Etter Oksefjorden la vi til ved marinaen på Borøya og gikk tur der vi var sommer, nå under nakne trær. Restaurantområdet stod med et avkledd og forlatt uttrykk. Jeg var spent på den videre ferden – men kjente ikke på det som lå i luften.

Vi var uten frykt da vi skulle snirkle oss gjennom nåløyet ved Kalvøya, jeg holdt meg godt innenfor merket som pekte mot land, K stod i baugen og så etter bunn, jeg følte meg trygg da det skjedde, og jeg fattet ingenting, båten traff noe, akterenden løftet seg nesten en meter og K holdt på å falle over baugen, braket varte og varte, jeg skrek, båten krenget til styrbord og krøp langsomt forover. Og så – etter noen uendelige vonde sekunder – var vi på dypt vann. Braket satt i kroppen lenge, lenge etterpå. Det føltes så feil, så umulig, vi hadde kjørt ruten før, vi følte oss sikre, hva skjedde? Jeg var to meter på innsiden av pilen, men likevel for nær. K så ikke noe, sjøen var mørk og opprørt. Jeg kom raskt frem til hva vi skulle gjort: 

Forstørre kartet på mobilen og sett steinen. Vi så på den røde linjen fra året før, båten var en hårsbredde nærmere akkurat ved sjømerket. Nå fryktet vi at kjølen skulle løsne eller lekkasje, og jeg tenkte, dette kommer til å bli dyrt.

Kjølen falt ikke av, vi fant ingen lekkasje, men tør man gå ut på åpent hav uten å ha sjekket kjølen? Et litt sårt punktum for en ellers fin tur. Men jeg fikk vite at dette er noe de fleste opplever, og ikke mange mister kjølen av den grunn, har faktisk ikke hørt om noen.

Jeg snakket med en tidligere regattasegler på styrkerommet, vi kaller han bare Den Snille. Han lå på benken med hendene på stanga og så opp i taket:

– Det finnes bare to typer seilere, sa han, så løftet han omtrent 120 kilo, de klirret tungt da han smalt dem ned på benkstativet.

– Ikke flere? sa jeg, og tenkte; her kommer enda et svart/hvitt syn på homo sapiens. – Hva slags typer da mener du?

Han rettet seg opp. Smilte skjevt og sjenert som vanlig:

– De som har gått på grunn – og de som kommer til å gjøre det.

Han reiste seg og tredde på to skiver til. – Men du er ikke fullbefaren før du har gått på grunn tre ganger.

– Da vil jeg fortsette å være amatør, sa jeg.

– Seiling er ikke noe lek, du får se det som en ilddåp, sa han og begynte å løfte.