Guden Finn

21.7. kl. 9.33. I går var ikke den beste dagen. Men en bra dag fordi det var en dårlig dag, kan man jo si, en skoletime med en oppgave som vi imidlertid ikke løste, K og jeg, og forså vidt Helle som vi skulle ta med på seiltur. Vi fikk ikke engang løst opp fortøyning, før hele seilturen havarerte.

Jeg husker jo for et par år siden, da Jan lagde en knute nederst på hver fall, så disse tauene til å heise seil med ikke skulle smette inn i masten. Vel, det syntes K så uestetisk ut og hun knyttet dem opp. Nå dro hun i storseilfallet som hun pleide, men tidligere enn ellers, siden vi nå skulle ordne en feil med storseilet som vi ikke gadd å fikse sist, det skulle vi få betale dyrt for, fallet var ikke fast i blokken (min skyld) og når hun dro, løp tauet over hele dekket og smatt inn i masten og fortsatte oppover på innsiden mens hun dro. På et eller annet tidspunkt – ingen visste hvor langt fallet var kommet da – skrek hun, NEI! og etter det var dagen ødelagt, eller tilrettelagt – vi skulle ha skoletime, en hvordan-få-tilbake-fallet?-time.

K ringte rundt, ingen kunne hjelpe, alle hadde ferie, Finn hadde brukket benet. Noen måtte opp i toppen av masten, ved hjelp av en passende bru, kran, slynge, og så kunne de (det vil si jeg) skyve fallet ned.

    – Hva om det ikke vil ned, hva om det setter seg fast? sa jeg. Men det var eneste metoden. Jeg ringte Jan, han kom med et råd, velte båten over på siden via forseilfallet og slik nå opp til masten fra land, jeg synets det hørtes vanskelig ut, jeg prøvde selv å finne ut av det, gikk rundt masten og der fant jeg faktisk en liten åpning i høyde med issen, den var akkurat stor nok til å stikke fingeren inn, med en liten hette av metall over, jeg kikket inn og oppdaget en, to, tre fall, et lysblått og hvitt til stor- eller forseil, et sort til spinnakeren, et hvitt til flagglinene – allerede nå hadde jeg lært noe, tvang jeg meg til å tenke. Fallene beveget seg inn og ut av syne der inne i takt med båten. Mer vind og bølger enn de hadde meldt, som vanlig. K fant en ståltråd og en nebbtang, jeg klarte å fange den blå og hvite. – Dra i forseilfallet, sa jeg, hun gjorde det, den blå og hvite beveget seg ikke, – jeg har funnet den, sa jeg.

Nå var det bare å få tauet der inne ned, jeg glapp taket og prøvde å få øye på det igjen, fanget det, men nå  var det det blå og hvite til forseilet, fallet til storseilet gjemte seg inni mørket et sted, jeg hadde solen i øynene, men etter noen minutter huket jeg det og lirke det nærmere hullet, stillingen jeg stod i fikk det til å verke betent i nakken og den vonde skulderen, jeg prøvde å trekke fallet nedover, men tangen glapp og jeg måtte speide etter fallet og stå klar til å fange det på et tidel når det seilte forbi inni mørket Jeg stod og bannet, ba K holde seg unna, men til sist avløste hun meg, dro ut en stor løkke og begynte å putte fallet nedover med større fart enn meg, men snart viste det seg at noe ikke stemte. 

     – Fallet skulle være i åpningen nå, sa hun, – er du sikker på at det ikke er der? Jeg bøyde meg ned til fothøyde mellom måkeskitt og vonde hofter. Ingenting. – Jeg forstår det ikke, sa hun og fortsatte å dytte.

Jeg overtok, og skrek til.

Jo visst var det en feil, fallet hadde hopet seg opp på innsiden av masten, det var noe som stengte. Etter det var løpet kjørt, vi dro til Finn og Linda på Uggelsmyr og fikk låne en rull med tykt nylonsnøre med metallfortom. Klokken halv ni, etter svært mange timer, hele dagen faktisk, med plundring, ga vi opp, vi ringte Finn som skulle komme klokken elleve neste dag.

22.7. kl.10.32. Ja, her står jeg igjen, nå med sår og to sorte plastre på det som kan kalles skrivefingeren, pekefingeren på venstre hånd, dette er bra, nå lærer jeg meg å bruke andre fingre, som kan være koblet til andre deler av hjernen, kanskje bare noen synapser unna, men likevel.

I går kom Finn og vi stilte opp for å hjelpe han om bord, han gikk på krykker.

    – Hvordan skjedde det? sa K.

    – Jeg falt fra et stillas sa han, og så bare knakk benet, noe brusk stakk ut der nede, han pekte på leggen.

    – Ikke si det, sa K og holdt seg til ansiktet.

Finn virket oppgitt i stemmen når han sa det med at det bare brakk, som om det avdekket en svakhet han trodde han ikke hadde. Han la krykkene på bryggen og heiste seg inn i baugen med ryggen til, han måtte halvt sitte, halvt stå når han vred seg frem og tilbake under masten.

    – Du må bare glemme all verdighet, så går det bra, sa han, etter å ha vridd seg så underbuksene syntes, – en krøpling har ingen verdighet.

Finn prøvde med nylonsnoren både ovenfra og nedenfra, uten hell, han merket med en hvit teip så han skulle vite hvor langt ned han kom, fortsatte uten hell. Han ristet på hodet. – Det er en grunn til at elektrikere banner mye, sa han. – De kaster ofte en sånn spole etter en jobb, de usser seg så lett, og de er billige. Altså, spolene, ikke elektrikerne.

Selv ville han vært en mønsterelev til Ryan Holidays stoikerskole, rolig og positiv tross handicapet og den irriterende jobben. Jeg sa – mens han lå der og staket med en ro ervervet gjennom mange års jobb – at han hadde talent for dette, i motsetning til oss.

Etter å ha krøpet og heist seg opp og fisket og pilket i en time, fikk han napp, rettere sagt bunn. Så brukte han ganske lang tid på å fiske ut snoren og få den plassert under hjulet nederst i hullet, hjulet var slått litt skjevt, sa han, deretter bandt han to tau sammen og festet dem til enden av snoren og heiste de tre gjennom hullet 1,80 opp på masten og bandt og teipet dette til enden av fallet og dro det ned gjennom hullet vi dro det ut fra i går. Etter mye plunder fikk han fallet ut og klarte å løsne en av trådene som hadde haket seg fast.

    – Fantastisk, sa jeg, nesten uten følelser, men K var på gråten, akkurat det satte min reaksjon i relieff, jeg tror det ble litt mye, jeg blokkerte, eller hvordan det var. Kanskje undergravd frykt for å gå ut i vinden som bare økte, det nærmet seg lett storm i kastene der ute, her i viken var det frisk bris som kastet seg i 15.

    – Det finnes en gud og han heter Finn, sa K. 

    – Amen, sa jeg.