I går snakket jeg og Jan om kvantefysikk og sort materie, mens vi løftet vekter på klubben
   – 95 prosent av universets tyngde kan de ikke finne, sa Jan og grep en tyvekilos manual, – men den finnes, stønnet han.
    – Hvordan vet du det?
    – Fordi de kan se virkingen til massen.
    – Men ikke hvor den virker fra? 
    – Ja. Han prøvde å løfte manualen over hodet og bannet. – Den jævla skuldra. Han akket seg og fant en trekilos manual.  – Det kan åpne seg en helt ny verden hvis de finner sporene til den massen.  Som den verden på innsiden av Fugletrekk, hva var det den het?

    – INN. En uendelig verden på innsiden. 

    – Ja, akkurat sånn.

    – Kanskje den sorte materien har for stor fart. Hva er den maksimale hastighet? Jeg hadde plutselig glemt at det var lysets. Jan grep en en-kilos manual og løftet den over hodet:  

    – De har funnet ut at lyset ikke er grensen.

    – Ikke sant, det er jo det vi alltid har visst, at Einstein tok feil, bare litt vanskelig å sett ord på.
    – Eller tall på. Jan lo og tok fatt på en 22-kilos manual. – Det har visst med krumninger å gjøre, og de minste bestanddeler. Han stod i en omvendt U og prøvde å løfte med én arm. Det knaste i ryggen.
    – Kvarker er ganske små, sa jeg og gjorde en klossete muscel-up, det smalt til i senebetennelsen, jeg heiste meg forsiktig ned fra stangen, innsiden av albuen vred seg i smerte.
    – Ja, de er jævla små, han lo, – jeg finner dem ikke.
    – De sier jo at beveger du en kvark, så kan en annen bevege seg likt, men alt for langt borte, de overstiger årsak-virkning,  virkingen og årsaken er ett.
      – Ingen bivirkninger? Jan slapp den sølvfargete manualen i gulvet med et brak. Han satte seg på den røde skaibenken fra 70-tallet, virket mer interessert nå. – Kan det ha en forbindelse med mørk materie? 

    Jeg trakk på skuldrene: – Hva om den maksimale hastigheten er uendelig stor? Da er det ikke to partikler som beveger seg samtidig på hver sin side av solsystemet, men én som er både her og der på samme tid. Kvarken er overalt i hele universet samtidig på grunn av uendelig fart. Man kunne tenke seg at universet består av en partikkel alle steder på engang.

    – Ja, sånn kan det føles noen ganger, sa Jan, – her, han tokket seg i pannen og lo. 

    – Det blir litt som det gamle bildet av Gud, han er mindre enn det minste og større enn det største.  Jan nikket. Jeg tenkte at det var et godt bilde av mitt selvbilde som forfatter. 

    – Alle er den samme partikkelen, alle er like, sa Jan. – Hva har det med de 95 prosentene å gjøre? 

    – Ja, si det, sa jeg. – Jeg kan legge det ut på den nye bloggsiden min. kanskje noen vet det.

 Romaner – trykk på knappen.