Himmelen faller

24.10. Kl. 10.17. Det pøser ned, verandagulvet skvalper. Jeg står her inne i det gule lyst, ute er lyset grått, bladene har mistet fargene, det går i brunt og livløst grønt. Regnet bråker overalt, overalt. Tonn på tonn med vann fra de svevende skybankene, tonn på tonn. Heldigvis faller det ikke alt på engang, tenk deg et tonn med vann i hodet. Ute drypper og trommer det hyperraskt og fosser det og siler det. Jeg har en gul liten lampe på hver side, en på det lille runde bordet, en med hengehals skrudd fast i veggen, begge kjøpte jeg på loppemarkedet på Hove,

Jeg går inn i siderommet, soverommet til meg og K, der står kattungen.

– Hei, puuus, skakke ut nå i hvert fall, sier jeg, – det er veldig dårlig vær.

Kåre kikker målende på det regnende vinduet, jeg føler godheten for den når jeg tenker at jeg var den første som så den, da var den knapt en dag gammel. Jeg tar en halv Fisherman fra nattbordet og stikker den i munnen og går inn hit. Enda en liten bit igjen, den sprer en lindrende svie i munnhulen.

Og imens svelger naturen unna der ute, den overøses med drikke og svelger og gulper og suger inn med alt den har. Samtidig er det noe upåvirket over den, naturen, den sover. Jeg tenker på min far da han lå i kunstig koma. Så avslappet han var i ansiktet, tross den alt for harde operasjonen, og da de tok bort de bedøvende medisinene, ansiktet som mistet sin budhaaktige ro, men som aldri våknet.

Ja, det kan jeg tenke på når regnet strømmer ned, alt som tiden har tatt med seg og skylt bort, jeg kan tenke på det, så det aldri helt forsvinner, mens regnet og naturen går som en stor fabrikk og fingrene mine hamrer.