Hos den slemme astrologen (reprise med nye bilder).

Det må ha vært i 1990. Coalmine 5 hadde gitt ut plate. Jeg brukte de 600 jeg tjente på en psykolog og astrolog som var full, gal eller begge deler:

Jeg kom inn i rommet og der satt han som i sin egen virkelighet, gaten utenfor var ikke til å kjenne igjen.

(AI-Bildet lyver, egentlig hadde han sort skjegg. Men "utsikten" er den samme).

– Du skulle ikke vært født du, sa han.

– Neivel?

– Du var et uønsket barn.

– Det har jeg ikke hørt noe om.

– De sier jo ikke det til deg, vet du.

Han pekte på horoskopet mellom oss og brummet. – Du kommer ikke til å lykkes, skjønner du.

– Ikke?

– Det eneste jeg ser du kan gjøre, det er å sette pris på de små gledene, gå på foredrag, lytte til en filosofisk tale.

– Høres trist ut.

Han stirret lenge på meg, som var jeg en del av horoskopet, et vedheng:

– Nei, i kunsten kommer du ingen vei, står her svart på hvitt. Han slo i horoskoparket med baksiden av fingrene. Jeg flyttet meg nærmere, men arket var gresk. Han tok en dyp slurk av den mistenkelig kaffekoppen med båtratt på.

– Hva med musikk?

– Glem det.

– Hvorfor det?

– Du har et digert kors tvers gjennom ekliptikken, ser du ikke det? Nei, det gjør du jo ikke. Det er fast, fast skjønner du, et fast kors, det tyngste korset som fins, selv Jesus slapp det, hans kors var bevegelig.

– Ja, det var vel i fiskene, det korset.

– Blant annet. Ditt er i tyr, skorpion, vannmann, løve, han lente seg frem, – fast som Yggdrasil.

– Jeg skriver dikt også, hva med det?

– Dikt. Skjegget og den kraftige kroppen rykket til, han var over horoskopet: – Dikt. Tja …Han sa ikke mer om det. Men fortsatte i samme duren.

Jeg følte meg 40 år eldre. Den jeg var da jeg kom, stod der bare som en ånd i kroken, men etterpå var jeg som fylt opp av astrologens sleivete og bombastiske ånd.

Jeg spurte min mor når jeg stakk innom en dag:

– Er det sant at jeg ikke var planlagt, astrologen sa det. Min mor så ut til å tenke seg om:

– Jo, det var du, sa hun, men hun så litt ut i luften, en ubehagelig pause oppstod. – Det eneste var at Franco var redd for å få mindre oppmerksomhet.

– Han får jo alltid oppmerksomhet, sa jeg, – enten han vil eller ikke.

Ja vel, så tok jeg astrologen i løgn. Men det andre da? Var jeg virkelig uten sjans i maling, tegning, musikk? Det kunne faktisk virke slik. Fy pokker, jeg hadde et fast kors. De ordene kunne ingen ta fra ham. Jeg så det svart på hvitt, jeg kjente det i meg.

Han la ut om hvordan hun jeg var sammen med ignorerte meg og lot meg gå på gress, hun brukte tiden hun burde hatt med meg, på andre, satt på kafeer, gikk på fest.

Jeg fortalte ham at det var motsatt, det var jeg som var synderen.

Da ble han hard i ansiktet, fant en liten tarotstokk, slang ut en rekke, snudde et kort og ba meg studere det. Jeg bøyde meg frem.

Jeg så et lite musikkorps, barnslig tegnet i blekt rosa og gult. Musikantene marsjerte forbi en liten gruppe som stirret med store øyne.

– Vet du hva det betyr?

– Neeei.

– Hun er alt begynt.

­ – Med hva da?

– Hun ser etter andre.

– Det tror jeg ikke.

Han smilte medlidende, smilet satt som støpt, traff som et øksehugg.

Jeg konfronterte Trine etterpå:

– Å, sa hun, – sa han noe mer? Nevnte han en spesiell person?

– Vil du ha personnummer og adresse også? jeg stirret på henne, kunne ikke tro det.

Hun spurte ikke mer.

Jævla tulling altså, jeg fikk hele sesjonen på kassett, og noe av babbelet brukte vi på en sang av Coalmine 5. Vi la på effekter; måkeskrik marerittaktig vrengt inn i astrologens stemmen – som var mørk og litt snøvlete, og som sa at jeg så etter det eteriske i kvinner, ikke det erotiske, og så, min spinkle stemme som protesterte, og så, hans mandige som prøvde å karre seg i land med å si, – men du ser ikke etter digre rumper og hengepatter. – Nei, hvem gjør det? sa jeg. Han refererte nok til min Venus i tvillingen. Vi kjørte det siste han sa om og om igjen: – DIGRE RUMPER OG HENGEPATTER, det ble et mantra, en beat, i en sang som steg og sank.

Uansett hvor ille alt var, så vekket det en glødende interesse for astrologi, jeg satte horoskop på alle mine venner.

Ps. Historien er sann, men bilden er AI-genererte, siden man som Munch sa ikke kan ha med seg et fotoapparat i helvete.