Hudfletting i et nesten tomt Arendal versjon 17.2 2022

  17.02. Ja, da kan jeg vel fortsette skrivingen, og akke meg litt til.

Når jeg spiste gnisset jeg voldsomt på en hjørnetann jeg spyttet ut maten, skylte munnen. Kjente med tungen at et stort pålimt stykke var borte. Jeg må til tannlege, men det er tilfeldigvis smitterekord.

Den vanskelige dagen fortsatte. H kom fra 11 dager i Roma, vi stod i den grå byen ikke langt fra den kristne bokhandelen mens hun fortalte meg hvor feil Fugletrekk var skrevet, den var overfladisk, det var alt for mange stygge ord, for mye banning.

– Jeg vil ikke bli forurenset, sa hun, jeg vil ha noe oppbyggelig, noe som kan løfte meg, noe som kan leve i meg, jeg gikk ikke og tenkte på din bok etterpå, nei, jeg tror ikke det.

– Men du sa jo det sist, sa jeg, – du sa at du ikke fikk sove fordi du tenke så mye på den, konene som ble monsterfugler og alt det der.

– Ja, men er det samme bok?

– JA. Herregud, du var jo en av redaktørene, jeg siterte deg.

– Men det var annerledes å lese den på mobilen, da lo jeg, nå forstår jeg ikke hva jeg lo av. Hvorfor må de banne hele tiden?

– Det blir kjedelig hvis alle skal være rett opp og ned og snakke riktig, sa jeg, – man må ha litt ekstreme typer.

– De store klarer seg uten det, sa hun.

– Det er vel ikke noe galt i å ha spesielle karakterer.

– Det må gi noe, ropte hun, –  det må være noe opphøyd og stort.

– Skal jeg skrive religiøse bøker?

– Nei, sa hun, og så opp mot himmelen. – Juleoratoriet, den var ikke religiøs, men det løfte deg opp.

Jeg hadde lyst til å si at den boken la jeg fra meg etter et par sider, men ville ikke såre.

– Du skriver veldig bra, og så ødelegger du alt med vulgært og grisete snakk.

– Men det gjør Knausgård også, han skiver om noe stort, og så går han ned i det lave, tørker seg på doen.

– Ja, men han skriver aldri om sex, vet du hvorfor?

– Nei, sa jeg og vek til siden: Rar/gal person nummer to kom mot oss; denne hadde spisse boots, himmelblå dynejakke, håret var malt turkis og han var skallet på toppen. Han virket farlig, men H flyttet seg ikke:

– Knausgård sier det er for enkelt. Du kunne like godt skrevet porno.

– Bukowski skrev også om sex, han var ikke noen dårligere forfatter for det.

– Jeg tror der er synd det du gjør, sa hun. Jeg begynte å bli redd selv, var det virkelig umoral, var det mot Gud? Hun sa jeg skulle skrevet om noe religiøst.

– Men jeg skrev jo om meditasjon.

– Meditasjon, hun vrengte ordet, – jeg snakker om Gud.

– Å herregud.

Den rare/gale med turkis krans kom tilbake, de spisse støvlene var nok gode å sparke med.

– Hei, jeg er ikke kjent her i kvartalet, er det noen som vet hvor Gjenbruk er?

– Opp gaten og til venstre, sa jeg.

Han så på meg som om jeg holdt narr, gikk en spiss fot nærmere, kjevene strammet seg, øynene ble stirrende

Jeg gjentok rolig tre ganger, før det endelig sev inn, han nikket og hakket seg opp veien.

– Nå vet jeg hvor du finner alle de rare karakterene, sa hun uten å smile, – han passer inn i Fugletrekk.

Hun vil heller ikke se på manuset til Romanlegemet, selv om hun ikke sa det rett ut, det er en fare å utgi en bok som bare én redaktør (selv om det er en av de beste, Nina Grove Hansen) har sett på. Ja, jeg ble veldig i tvil. H sa igjen at boken forurenset henne, og at det var spesielt ubehagelig i Roma med alle kirkene hun gikk i, det at onkelen døde mens hun var der, spilte også inn.

Skriver jeg overfladisk og lavt? Det har aldri falt meg inn. Jeg skriver fra mitt ubevisste har jeg trodd, jeg har ikke brydd meg om høyt og lavt, jeg skriver det som kommer.

– Kan man skrive hva som helst? sa hun.

– Jeg skriver ikke hva som helst, sa jeg, – jeg gir ikke ut hva som helst, de 259 sidene er en gravstøtte på alt jeg har kassert.

Hun hørte ikke, var på vei mot bilen. Syk person nummer 3 kom skjenende mot meg.