Hvilke skriveteknikker har størst sjanse for å dra i land en roman. Her er noen av mine forsøk:
Writing Into The Dark (jeg kaller det bare WITD):
Det betyr at bordet fanger. Din historie kan ikke forandres etter første skriving av manus, første skriving er siste skriving, så du må redigere med full konsentrasjon i det tidsrommet du kan:
Du skriver fem-sekshundre ord, går tilbake, utbroderer og rediger til det sitter helt, så skriver du femhundre ord til og går tilbake til begynnelsen, sitter du fast, gå lenger tilbake i manus og rett, neste dag, det samme, og når boken er ferdig, kan du kutte bort blindgater, men ikke redigere, ikke bytte ut mer en det opplagte, gjør du det, vil du i følge WITD ødelegge for det kreative ubevisste, den arketypiske historiefortelleren – da blander venstrehjernen seg inn, det kritiske, det er ikke flytdelen som opererer lenger. Det er som å forfalske, eller rette på en signatur.
Skriv for å underholde deg selv, sier Dean Wesley Smith, mannen bak WITD, lek, ikke arbeid, og for all del, ikke plot. Gå inn bak øynene til karakteren og bli der, tenk på hva han/hun vil gjøre i neste trekk.
Skriver du deg inn i en blindgate – ekstra erfaring – bare kutt bort den gaten, og gå tilbake dit det buttet. Går det trått betyr det at den kreative delen sier STOPP, hør på hva din innebygde historieforteller prøver å forteller deg og begynne på nytt.
Jeg har skrevet noen bøker med den teknikken i tankene, men klarer ikke å la vær å gå gjennom teksten både en og to ganger, så det ble en hybrid, jeg skyldte på manglende konsentrasjon under første utkast, men prøvde kun å forandre det som opplagt kunne bli bedre, eller helt opplagt var feil. Forfatter og Karakter ble skrevet med WITD i hodet, eller i ermet.
Puslespill
Passer for dårlige skrivetider, tider der du skriver søppel i dag etter dag – og noen minutter med litt bra – i et år eller mer. Du ser gjennom komposten og plukker ut det som har håp og skriver videre rundt dette – et puslespill, et lappeteppe. Slik skrev jeg Fugletrekk. Stammen av boken var noen få gode strekk med skriving i en tørkeperiode som varte i flere år. Jeg skrev grener og blader på den stammen og la til en stamme fra et annet like mislykket manus, og delene vokste inn i hverandre og ble en liten bok.
(NANOWRIMO (NAtional NOvel WRIthing MOnth
Nanoskrivingen, et verdensomspennende skrivearrangement hver november med tusenvis av deltagere:
Skriv en bok på en måned, det vil si 50.000 ord, 1700 ord om dagen. Der er jeg nå. Og der var jeg med min første bok, Speilboken. For min del blir det å se for meg så godt jeg kan, før jeg rekker å tenke, før jeg rekker å finne på; hva er det neste som skjer, la historien skrive seg selv, ikke bry seg om skrivefeil, rette når manus er ferdig, tenke at å skrive er å se …
Å skrive er å se … Og om det skjærer seg – å skrive er å lukte, kjenne, smake, høre, og i siste, i aller, aller siste instans, om ikke noe går … å skrive er å skrive. Da er du inn til benet i forsøk, da gnager du på steinen. Dit vil du ikke. For kommer du dit er du kommet til kort. Eller så langt som noen forfatter kan komme.
I det første tilfellet, venter du noen dager – eller går 14 ganger rundt huset og ber din muse om hjelp – og tar det fra begynnelsen av.