Hvit by, hvitt ark

14. 8. Kl. 10.59. Geheb, konditori. Lillesand.

Hallo! Snart midt i den siste sommermåneden. Oi, oi!

Gikk ut av båten grytidlig på morgenen. Trakk inn lukten av det nyimpregnerte treet i bryggene og det salte vannet, som dovent speilet båtene. Fuglene regjerte bryggene – og den mennesketomme byen – da jeg gikk hele veien til servicebygget for å pisse – fint å være alene i det store rommet med vaskemaskiner og dører til wc og dusjer og en kjøkkenbenk med vask. Særlig i går kveld, mens natten falt over byen – og det gule lyset og lukten der inne minnet om noe jeg ikke fikk tak på; men det var bra!

Det glødet i meg da jeg gikk ut.

Satt i seilbåten og skrev på den gamle skurtreskeren av en Remarkable. Den digitale pennen rullet mellom fingre, såre av rep og skjøter. Prøvde å finne ut hvordan jeg skulle skrive meg nærmere Gud, eller virkeligheten, hva nå det er, men det var jo det skrivingen skulle finne ut. Å skrive er en bønn, skrev jeg en morgen for lenge siden.

Jon Fosse skrev det samme, men begge fant ut at en annen skrev det først.

Franz Kafka.

– Så kan det ikke ha vært så dårlig likevel, sa Jon Fosse.

Og da kan jeg si det samme. Selv om vi er på to planeter hva prestasjoner angår. Eller på en planet – og en satellitt. Uansett, og det mener jeg hundre prosent:

Alle som har en bønn i det de skriver, burde skrive. Til de får svar.

Vi gjorde morgenyoga og riter på flytebryggen ved båten ... altså, ikke Jon Fosse og meg.

– Jeg liker å se opp i himmelen, sa jeg.

K sa ingenting

– Det minner meg om en tid uten tid, sa jeg

Hun svarte ikke

– Vet du hvorfor tiden går så langsomt i barndommen?

Hun svarte ikke.

Men luften sprakk av måkeskrik og kakling. Holdt de narr av meg? Antagelig.

– Fordi tiden i barndommen er nesten er tidløs ... ....

Null svar.

– Hallo?

Bølgene fra en båt rullet inn. Hengslene i bryggene svarte meg med et gnissende i kor.

– Men når vi sover går tiden fort, sa hun, tonen var nedlatende.

– Ja, men det er fordi vi glemmer den. Hørte henne riste på hodet og gå inn i barnet. En stilling som gir meg kramper i føttene.

Jeg la meg på ryggen, bryggen bølget under meg. Den blå himmelen raknet hele veien av skyer, så ren og blå den var, himmelen mellom skyene, og så høyt oppe skyene var – den høye blå følelsen tok meg tilbake til barnevognen med solbriller og glinsende bollekinn. I en tidløs tid.

Nå kom K med Banjo slitende i båndet. Hun gikk inn for å kjøpe en på-deling-kake.

Den snille lukten av bakverk fyller luften med sødme. – Oi, den var stor, sier jeg og tar i mot. Vi sitter ute, by the way. Men det har vel den oppmerksomme leser sanset.

Da K var inne, ville en litt rar dame klappe Banjo. Jeg advarer henne:

– Den liker ikke fremmede, underdrev jeg, – men du kan snakke med den.

– Å hjelp, ropte hun, – da vil jeg ikke klappe han.

– Ikke sant. Øynene mine gikk seg vill i alle fargene på strikkegenseren hennes – så jeg var uoppmerksom da hun strakk frem hånden mot villdyret.

Banjo knurret og flekket tenner, den slet i båndet så det skar seg inn i hånden.

Men jeg rykket den bort før den fikk tak. Herlig. Livet lever.

Denne byen er så liten at den føles avslappet, gågaten er bred og fotgjengere kommer med nesten et minutts mellomrom. Det er et overskyet og behagelig, ikke-krevende lys. Et regnvær ante fred og ingen fare – da inntørkede skyer avbrøt dets korte liv.

– Det er en helt annen by enn Tvedestrand, sier jeg. – Den er mer åpen på en måte.

– Ja, den er jo det, flatere, sier K. – Nå sikter spurven på wienerbrødet ditt.

– Houston, we got a problem, sier jeg, – a Neville-problem.

Nå går hun og Banjo.

– Da drar vi klokken tolv, er det greit? sier jeg.

– Det er derfor jeg går nå, jeg skal ordne litt i båten, sier hun. Vi er to barn som leker oppdagelsesreisende.

Og jeg skriver videre, slår feil på feil – fingrene løper fra meg. Barndommens langsomme tid tar meg igjen:

Vanen med å ligge i et tidløst vakuum, den må jo henge ved i de første årene, vi vet først ikke hva en sjø er, en regndråpe er, et støvkorn er, en himmel er, hus og biler og båter, trær, alt viser seg fra sin første side. Alt er en vegg uten bilder – men med vinduer – alt er uten minnebilder klint på. Det ligner det en forfatter gjør hver morgen; legger ut et hvitt ark, som skal bli landingsstripe for en verden. Du blir et nyfødt barn på vei inn i tiden. Eller en olding på vei ut av tiden.

Sorg, angst, ensomhet, alt du ikke vil oppleve – det er det som lar deg falle så hardt at når du treffer det hvite så bryter du gjennom. Bryter gjennom fordi du faller så vondt og hardt. Og når du er i det hvite, så har du ikke noe annet valg enn å lete etter veien ut. Om du så skal lete en vei som ikke er.

Bare du som har falt gjennom, bare du blir en forfatter som skriver med levende blekk, bare de skriver med stor s. Selv er jeg – med en halvstor og slurvete s – tvunget til å omskrive det hvite: Lage et håp, en mening ut av det.

I ti år har det hvite truffet meg der jeg er skjørest. Men i de årene har jeg utgitt alle mine bøker. Derfor tar jeg ingen pillekur – til fortvilelse for min kone, og min hund som merker uroen i luften og kryper under sofaen – for jeg frykter at vinduene i veggen blir til livløse bilder da.

Jeg ser meg rundt, enda er det sommer, en grå sommer i en liten by.

En trist og vakker sommer.