Himmelen kommer med hvite dager

1.1. kl. 13.33. Årets første dag er den hviteste dagen jeg har sett. Jeg fyller sort kaffe i koppen, puster inn den mørke duften. Verandaen er polstret med snø. Fuglene flokker seg rundt dispenseren med solsikkefrø som dingler utenfor kjøkkenvinduet, lyktestolpen bak huset har den høyeste hatten noensinne, vinter, de høye hatters blues, hvit og grønnlig blues, da jeg skuffet snø var det et lysgrønt maritimt skjær inne i snøen. Jeg hadde tenkt å begynne denne årets første dag med å holde forsett-flagget høyt, men formen har vært elendig og på toppen av alt tannverk. Slik er det ofte når man skal begynne på et program. Får ta det langsomt. Får ta det som en hviledag, en konsolideringsdag. Eller får jeg ikke? Må jeg bare starte opp?

Sneen løfter verden mot himmelen. 

På facebook så jeg at Yan Friis brukte ordet sne, så da må vel jeg også kunne det:

Sne ute, sne inne, sne på taket, sne på sinnet, skrev han i en snakkeboble. 

Fint at noen kan si sne, svarte jeg, det blir litt for mye snø.

Ja, hva mer skal man skrive enn at vinteren stadig faller og blåser sidelengs og vokser mot himmelen som blir stadig lavere og buskene er fete og hvite og myldrer av småfugl.

Nei, hva skal man skrive? Jeg retter alt jeg skrev, jeg skriver på det jeg har skrevet på en mer nøyaktig måte, jeg skriver avtrykk, går i egne spor i det hvite.

Å skrive er å gå i høy eller lav sne, det kan være å måke også, det kan være å bare stå midt i det hvite og se.