Hvor er jeg, hvor skal jeg?
21.4. kl. 9.35. Våknet litt over fem, og det var det. Stod opp og fikk snart vondt i magen, luftsmerter. Angsten kleber ved. Og nå har jeg på en måte gitt opp det indre arbeidet ved å overlate det til min sjel, min væren. Det er den som skal gjøre jobben ikke meg, jeg skal jo dras til side, jeg, av sjelen, som en gardin, jeg har å dra meg bort, liksom. Men blir det noe bedre av å si, gjør det selv til selvet, væren, sjelen, ånden? Gjør det selv. Er det ikke da slik at sjelen bruker evolusjonens sene gang, og den tenker, ikke i år, men om syv liv kan vi være der og der … er ikke poenget med et indre arbeid at man skal øke frekvensen, få til en revolusjon i dette livet?
Slappheten går utover skriveytelsen, tankene blir sløve, angsten er en jernklo. Hele tiden en impuls til å slippe unna, rømme vekk, skyve bort, komme fri, men jeg sitter litt fast, ja, tiden går så fort, snart er man ugjenkallelig borte. Men å sette det indre arbeidet på vent – å si det er din jobb, til landet du søker, til nirvana, til opplystheten du søker – er det veien å gå … Ja, jeg vil at sjelen skal gå meg til seg selv.
– Å? Skal du be Egypt gå deg til Egypt, skal du be Oslo kjøre deg til Oslo?
– Ja, men er det ikke akkurat der vi tar feil, svarer jeg. – Du tror man skal et sted, tror du skal reise til Oslo, når du egentlig er i Oslo, og så setter du deg i bilen og kjører til Oslo, men når du kjører til Oslo i Oslo, da kjører du ut av Oslo, ut av deg selv, din væren. Så det er det jeg snakker om, ser jeg, det er det jeg mener, jeg er allerede i væren, jeg er væren, jeg kan ikke dra dit, jobbe meg dit, jeg må bare se rundt meg og oppfatte det at jeg er væren, føle at jeg er der. Så si at fjellet skal komme til deg, ikke omvendt, ja, det er noe i det Muhammed sa, du drar ikke til fjellet, fjellet drar til deg, og hvorfor? fordi du alltid har vært på fjellet, du må bare se ned, under deg stuper fjellsiden mil etter mil til havet som slår mot dine føtter, du er fjellet, du når helt til himmelen, og du er evig, hvert 3000. år kommer en liten fugl og hakker litt i deg, for å skrive deg det bak øret, du er evig.
– Ja, jo, sier jeg til meg selv, – men i praksis, hva skjer, ingenting, hæ? Hva skal jeg gjøre eller ikke gjøre, hvordan skal jeg ikke-gjøre det riktige? for å si det slik.
– Du kan be og se hva slags svar som kommer fra det blå. Du kan puste gjennom ømhet i magen, ikke flykte, slappe av, observere, se at alt du observerer ikke er deg. Forsiktig, så ikke det blir gjøren, bare observer; vær like lite anstrengt som et speil, spenn like lite muskler som et vannspeil, med engang du anstrenger deg, visker du ut bildet og du forsvinner. Observer og vær slik luften er ved å være alt som ikke er. For å snakke vanskelig. Den negative flaten, ikke sant ... Alt som ikke er tingene i rommet ditt, det er jo det som vil være der når tingene er flyttet ut. Rommet vil være der. Så alltid vær rommet, vannspeilet, la tingene flytte på seg, la speilbildene bevege seg, og vær ubevegelig, eller øv på det. Ja, øv på å være luft, speil, ubevegelig, la luftspeilingen oppløse deg, til den du er, til du blir fast.
I dag, når jeg leste i en roman, så tenkte jeg, tro er ikke bare tro, nei, tro er en bølge av kjærlighet, av håp, ja, av visshet som kommer over deg, tro er en bølge av kjærlighet som lyser opp i deg. Tro er at noe som før var luft, blir virkelig som et fjell.
