Hvordan bruke nederlagene som peilestav

Fra min friundervisning i skriving (en elev og en lærer – meg – også det kan bli en for mye):

Rafael Nadals onkel: – Gi absolutt alt i hvert eneste slag.

9.3. 2023.

Bruke nederlagene? Si det. Klør meg i hodet – og skriver videre … slik jeg … tja, slik jeg klør meg i hodet. Gi deg selv en skoletime hver dag, skriver jeg. Studer gode forfattere. Skriv av. Prøv forskjellige skrivemåter. Vri hjernen for å få det ytterste ut av hver setning du skriver. Let etter hvite flekker på skrivekartet. Fordyp deg til skrivingen blir levende mellom hendene. Skriv slik du sutter på en drops med en overraskelse i kjernen. Eller skriv slik du sitter og tenker for deg selv. Som meg nå … Ikke stang hodet i veggen som en blind okse. Spør deg selv: Løper du riktig vei? Løper du på tredemølle? Er hodeverken veggen sin skyld? Trenger du hjelm, rambukk? Er døren låst eller åpen? Er det en vegg uten dør? Studer veggen. Skaff deg klatreutstyr. Og husk isøks. Det kan bli kaldt.

Satte meg i det analoge hjørnet. Det vil si:

I den myke dyre skinnstolen. Kjente en klam kløe – hele veien fra ansiktet til fingertuppene, som bladde i Tomas Espedals, Dagbok. Forsiden og baksiden av coveret er et utsnitt fra skriverommet innrammet i gult. Skrivebordet og lenestolen er fra en annen tid. Her er en som samler på minner, her er ingenting nytt, annet enn den elektriske skrivemaskinen og en retusjeringspenn. Alt annet virker arvet: Det brune skrivebordet, den tunge myke grønnlige lenestolen, kaffekopp og asjett i brunt stentøy, det spinkle glassaskebegeret, mønstret (men enkel), lampen med den lange tynne hit- og dit halsen. De symmetrisk plasserte vinduer av fotografier retusjert ut av fokus, forsterker det minneaktige. Hele utsnittet av rommet er et museum, en hukommelse; et sted der små minner kan finne ly, pusles sammen til et stort minne, til et nå.

Et menneske er også et sted der minner samles, for å fly, eller for å bli, tenker jeg med pennen med de dype speilende linjene. Ser fort over coveret igjen: En glatt sort sten, nesten et hjerte; et bittersøtt minne på en gul bok. Glassklokken med et byggverk på innsiden. Drikkeglasset med sigaretter pent samlet mot en kant, som om hver og en er viktig, som porsjonerer han sigarettene ut etter et strengt regime; så og så mye skrevet – tenne en røyk, kjenne smaken, den korte rusen, samle det han har skrevet på nytt; i minnet, i kroppen.

Leste noen kapitler og kopierte den første siden med Pilot Custom 74 og Writers blood:

Boken føltes skrevet og slått i små stykker som trengte dveling. Dette speiler seg i skriverutinene: Han går ut i skrivestuen kledd i dress – det å skrive er en høytidelig anledning – han skriver med blyant, noen få ord, som han visker ut, til han endelig har spart seg opp en rekke, og kan gå videre, noen setninger føles derfor pretensiøse, endevendte og lite spontane, men det kan også bringe ham nærmere kjernen, han kan spikke seg selv frem, kanskje som en annen, han skriver: utsikten fra terrassen: min mors begravelse, han beskriver en himmel av jord og skyer: … lukten av sol og mørke. Gravrommet. Det er det beste til nå, lukten av sol og mørke, og Gravrommet, som gir luktene et sted å være. Ute og inne og oppe og nede står tett som sider i en bok.

I mikrobiblioteket i kjelleretasjen plukket jeg ut to bøker: En krøllete Moon Palace av Paul Auster og en gulnet Sjasja av Isaac Bashevis Singer som klør i øynene. Skal liksom finne ut hvorfor disse oversettes til 50-60 språk og jeg ikke kommer i lokalavisen. Ikke at jeg jager etter å komme dit. Snur meg og ser ut vinduet. En annen oppmerksomhet stirrer tilbake. Nattens. Mer inntrengende enn dagens.

Etterskrift: Selv ikke skrivemaskinen var ny da bildet ble tatt, Espedal arvet den etter sin mor, sekretæren, han har skrevet de fleste av sine bøker på den. Hans fingre leter etter henne, slår det meg, er det noe jeg har lest? tenker på Per Petterson som også overtok morens skrivemaskin, og på min mor som ga meg en i gave.