Romanen sendt til trykking i dag, 27.9. Utdrag:
Tranodagbok
Nei, Monica var ikke et nøkkelhull til den jeg var, eller jeg brukte feil nøkkel. Etter et forhør basert på en vag mistanke ble jeg funnet bevisstløs og sydd sammen av Manohjelpen. Dr. Marco Mano i egen høy person kom inn på sykerommet. Blåmerkene mine var begynt å blekne, det måtte ha gått en uke. Mano spurte og gravde om Fandango, kjempen med de digre nevene, han som skal være Monicas far, han som ga meg juling med flat hånd og slo meg så hardt på baken at jeg fikk vondt i ballene, før han begynte å traktere meg mer voksent. Så husker jeg ikke mer, og doktoren sier at det skal jeg være glad for. Han pleier å si det … Men jeg er sår i baken.
Mano-hjelperen med konduktørlue – Ham Kano – stakk en lapp mellom fingrene mine. Nå var fienden i rompa på meg, stod det fritt oversatt. Pluss en adresse der jeg skulle søke asyl. Det gikk opp for meg at stedet var en kirke og at presten etter sigende var Manos trillingbror. Sa ikke Donga at det betydde døden å se ham? Det håper jeg virkelig ikke.
– Doktor Mano sendte meg, sier jeg til presten, som årvåkent går og tenner vokslys i kandelaberne. Mannen ligner mer på Jekyll enn på Hyde. – Det er visst krise, legger jeg til
– Hold denne, sier han, og rekker meg et krusifiks, den korsfestede har en lysestump i stedet for hode.
– Snedig, sier en liten en, han har fotfulgt meg fra terskelen. Noen små har hatt det med det i det siste – å følge meg hvor jeg går og kommentere det jeg ser, kan jo ikke akkurat be dem dra til helvete, iallfall ikke i kriken, kirken, mener jeg. Et par av dem etterligner min nølende, prøvende gange, som av og til blir bestemt, merker jeg meg.
Er presten en trillingbror, så har han skiftet navn – Charles Gotthard Greim, sier lappen min. Haken ser ut til å ville stikke seg episk ut, men gir opp på halvveien. Nesen er på vei mot en vakker krøkning, men ombestemmer seg og blir oppstopper, de buskede brynene er fulle av bøss fra vokslys og annet. I tillegg besitter han et enormt kinnskjegg.
– Tenk hvis Gud fikk det for seg, sier presten, – at all vår hegning om ham, at all vår tilbedelse, at alt sammen, var …
– Var hva? jeg rygger litt, liker ikke pusten hans.
– Ironi.
– Hvorfor skulle han det? Jeg gnisser tenner av frustrasjon, det dunker i ringen på den ødelagte fingeren.
– Undersiden av stenen, er noe ikke stenen vet om.
– Nei, den vet knapt nok om seg selv, jeg ler nervøst.
– Herren ser bare undersiden. Det bevisste, den illusjonen vi bader i, finnes ikke for Ham. Derfor er alle gode forsetter brustein til helvete.
– Høres oppløftende ut.
Greim stryker av en lang stikke, den freser opp i den fuktige luften, en lukt av svovel stikker meg i nesen.
– Ja, men det kan være sant, og det skremmer meg.
– Presten sier noe der, sier den lille, jeg kvepper, for ansiktet er et minispeilbilde av prestens.
– Dr. Mano sendte meg som sagt, sier jeg, mens han tenner kristuslyset jeg holder.
– Nå står du med lyset og livet i hånden, sier presten. – Du bærer Frelseren. Men vi bærer ham som en tornekrone, og han er da for helvete et lys.
– Du banner, prest, sier den lille.
– Ja, men selv helvete er på avstand et lys som viser vei. Jeg vil ikke være blasfemisk, men hva om helvete er nettopp det, en fakkel i Guds hånd, ingen vet.
– Nei, det skal være sikkert, sier den lille, – det var det jeg ville si.
– Kom så skal jeg vise deg en utsøkt plett blant gravene, sier presten, – den vil passe som hånd i hanske for deg.
Jeg går etter ham, bena mine skjelver svakt.
Han viser meg et anneks på kirkegården der jeg kan bo. En liten krabat fotfølger meg tilbake til kirken, hva er nå dette, hvorfor kleber disse utøyene seg på meg? Og hva gjør jeg her igjen? Jeg må ut. Lukten av en såpeaktig røkelse svir i øynene.
– Hør, sier presten og lytter liksom, – skal ikke vi tre ta oss en kopp te bak det gamle alteret, det er rotebord nå, tror ikke paven har noe i mot det.