I et sprang var vi over Wien og i flukt mot norden.

Dagbok. 20. 7. 10.38. Om bord i et østerisk fly leid av Ryan Air. Et stramt tak i magen nå – en Trang følelse all over.

Vertinnen snakker om emergy, – is it fire ... Hun overkjøres av en mitraljøse fra kapteinen – den skjærende stemmen glir rett inn; slavisk aksent: Oksygenmasker og livbelter under setene. Tenk på deg selv før du hjelper andre. 

Motorkraften øker. Flyet skjelver som en flue i motvind. Men vi venter på tur. Vi venter på himmelen. Det ene flyet etter det andre takser forbi; tar sats – og letter. Gnisselyder, høyderorene testes, en gammelmodig knirking blander seg inn; ikke akkurat nytt dette flyet.

Vi humper bortover stripen. Klokken er 10.53. Landskapet ligger flatt helt til åsene. Nå tar vi sikte på take of. Dotter i ørene, alt nå! hvordan skal det ende? Et svensk propellfly taxer forbi. Sykt trangt her.

Vi overnattet i en liten by med storker på et høyt tak. Det ble lite søvn i det parfyme-såpe-stinkende rommet. Det var hett. Sengetøyet luktet som en billig hore; det klamret seg til den eksemsåre huden. En massiv dur holdt oss i sjakk, aircondition, trodde vi. Om morgenen fant vi synderen: Et sint lite kjøleskap gjemt bak en skapdør.

Åser og skyer er som sett gjennom rispapir. Der lander et østerriksk fly. Tett aktivitet. Alt føles som gambling nå: Alle de tunge kroppene med vingestubber – m¨å opp i den tynne luften, som skal bære dem over land etter land.

Der lander et Ryan Air-fly. Hardt. En gås med et vådeskudd i hjertet:

– Shit, så du det da! sier jeg. Flyet vippet, det gnistret og røk fra hjulene.

Nå stiller vi oss i startposisjon, håper han vet hva han gjør, kapteinen.

Måtte Gud beskytte oss.

Trykk i ryggen.

– Nå far vi, sier K. – Norrut som gjelder.

– Nord høres bra ut. Ruglete rulling opp i føtter og bak.

– Det suger alltid i magen litt, sier K.

En hump. Jeg letter i stolen – og drar flyet med meg opp i luften, mer eller mindre.

Landskapet åpenbarer seg, forminskes – og slik vokser det lapp for lapp, landsby for landsby.

To flystriper riper opp plastvinduet. En flat flod spoles bak oss uten stans.

– Er det Donau?  jeg banker på elven med pennen, en tom resonans fra plasten, lyden får hele flyet til å føles som leketøy

Disen i det solbelyste landskapet. Den gir en følelse som grenser mot kjellermørke.

Flykapteinen plaprer i vei med sin rolige hyperraske stemme. Til nå har han klart brasene greit.

Hører et konstant sus som et advarende kor fra døde sjeler, men det var mer intenst, mer stofflig før vi lettet. Skyer i små og store kolonier driver under baken min og under føttene til vertinnen med rullevognen, hun parkere her ved oss over høyre vingestump. 

Tømmer hvitvinen i et smalt plastglass. Nå rugger det i flyet, nervene gnisser ut små lyn som kribler inn i mellomgulvet. Ikke like god vin som den på Aida i går, denne er i en gummiaktig plastflaske. Jeg smatter:

– Billig hvitvin smaker kattepiss.

Flyet flyter rolig igjen. Duren er tilforlatelig. – Vinen er 11%, 13% i går.

– Men det er nok tilstrekkelig, sier K.

Vi har beveget oss et godt stykke, men alt er likt, lappene, skyene, disigheten.

– Å, herreli! Bøyer meg fremover, magen verker, en stor flekk med skog og hus søler seg utover.

– Mange seilbåter, sier jeg, – akkurat som små lekebåter i et badekar, mangler bare et kjempebarn.

– Stille før stormen, sier K.

DUNK.

Hjulene faller ut, vingen bretter seg, snart treffer vi … København.