Innhugg i "Romanlegemet" fra side 40

Roman Trano går ned gatene, han går langs veggene, han tenker, hva nå? I to uker har han bodd i annekset. Klærne er blitt vasket av en slags kirketjener, en av de små som følger etter Trano. En inspektør Ingemann var her, Trano var heldigvis ute. Presten sa at den mannen var farlig. Og før han, en gjeng mistenkelige typer. Trano går ned på hovedbanen, er ganske sikker på at han er alene, når han tar det store valget:

Trano kjøper en billett for å kvitte seg med byen for alltid. Toget går om noen timer. Men før han er ute av området, skjer akkurat det han frykter.

To menn kommer opp på siden av ham.

5. Kirkeorgel og tog i natten

Forfatteren

16.8. kl. 9.03. Gjesper så jeg nesten forgår. Stadig i Finland. I glipen på rullegardinen ser jeg busker og litt epletre, der ute durer kuene, det grå har satt seg i hver miste ting.

Prøver å bli den jeg er. Men det er ikke meg. Det er deg. Jeg kan aldri bli deg. Jeg er kun tanker og jeg-konstellasjoner som spinner rundt deg. Jeg må glemme meg – og la deg huske deg.

Prøver å komme inn i historien, som ikke er en historie, nei, bare en annen virkelighet. Slik drømmenes verden finnes og vi har et drømmelegeme, slik finnes romandimensjonene, og de standhaftige kan nå dem. Romandimensjonene blir gjerne kalt Den romane verden. Du aner virkeligheten i det som skrives av en forfatter som har vært der. Du hører klangen som kirkeklokker når du er under vann. For å nå opp dit, må du bygge deg et eget Romanlegeme – du må skrive.

Den yngste av de to mennene griper Trano i armen: – Skal vi bure han inn, boss, eller gi han til hentepolitiet? Han kaster på sveisen. Speiler seg liksom i alt rundt, en gravemaskin, et hull foran jernbanen, en pike som går forbi.

– Dette er min assistent, Mann, hvisker den eldre, høy, med lys, loslitt frakk. Stemmen er så lav at Trano må bøye seg frem. Men da trekker den høye seg bakover, armene henger. – Ikke rør han. Den yngre slipper. – Her ser du min, vis meg din. Den høye løfter et politiskilt. – Inspektør Ingemann til tjeneste.

Trano leter i lommene etter beviset på at han finnes. Han finner det ikke. Han ser rundt seg, har de våpen? selvsagt, men tør de skyte her? Da har han det i hånden. Passet. Hvor kom det fra? Han rekker det til Ingemann som nikker til sin assistent. Mann tar i mot og begynner å bla.

– Vi har hørt du menger deg med hekser, hvisker Ingemann.

– Feil, sier Trano.

– Du liker å oppholde deg nær rovmord.

– Feil.

Mistenkte skjelver på hendene, ser Ingo Ingemann. Han tar frem blokken og noterer seg dette, hele personen skjelver, ved nærmere inspeksjon – men umerkelig raskt for et utrent øye. Han noter seg dette.

Assistenten gir passet tilbake, blunker til en sexy dame som smiler. Inspektøren noterer seg det også, en sorg stikker til i brystet, en lyst til å la noen få unngjelde.

– Vi mente det var best å gripe inn nå, hvisker Ingemann, Roman Trano hører visst ikke, han må gjenta, Trano bøyer seg frem. Inspektøren noterer i blokken med fjærlett penn:

En naken flekk i hodet på mistenkte etter et sår, eller verre, et inngrep. Håret er tykt og lyst. Han lukter litt beskt. Frykt. Pene hårløse hender med tydelige årer, men neglene er ødelagte, og ringfingeren er misdannet, og den ringen, motbydelig, vokst inn i fingeren, hmm, den skulle han gjerne tatt en kikk på. Men han kvier seg. Ville ikke likt å måtte ta på den bleke hånden, enn si, kjenne på flekken i hodet, men det må han kanskje, ja, det MÅ han kanskje. Sjefen kan kreve det. Ja, sjefen kan utmerket godt kreve det, spor, avtrykk, inntrykk, arrhud – sjefen var en hund på det. Han må muligens tvinge Trano ned på kne og be Mann om å holde, mens han, Ingo, saumfarer hodet på krapylet, men ikke nå, nei, nei, ikke nå, for alt i ham skriker NEI! og kreker seg i vemmelse. Det er noe med den mannen han ikke klarer.