Intimjournalistikk

29.3. kl. 8.32.  Påvalsby, Finland. Ks gamle rom.  Det føles litt formålsløst å stå her, men er det så farlig? Noen steder må man jo stå.  Poenget er å skrive mye og hele tiden, da stopper du ikke så lett opp om du skriver en bra linje. Skriver du bare litt er det lett å miste momentum når du skriver bra, du blir stukket av en stjerne.

Jeg går inn i den brede åpningen til sovedelen, som er litt et eget rom, ganske hyggelig egentlig med disse to rommene som samtidig er ett. Det indre rommet har skråtak. 

På den lave veggen henger en plansje til skolebruk av en imponerende detaljert fargeblyanttegning. På det innfelte fyret ser jeg tallet 24. Tegningen er altså snart 100 år gammel. Under står det HANGON SATAMA TALVELLA, og under det, på svensk:  Hangö hamn vinterstid. En lang pir med en lav lang bygning og heisekran stikker ut, langs den ligger små skip, et med dampen på. Inn kommer et skip for full damp, det står TARMO på kjølen som pløyer isen som er oppbrutt langs piren og kaien nærmest meg – der løftes en kasse med kran fra et skipsdekk. Til venstre ruller en mann en kasse mot et gult hus med stor åpning, på samme plan står en åpen jernbanevogn med gule planker, bak har den et lite tårn, der kan en liten mann sitte og kikke. Etter den kommer en innelukket vogn med åpen skyvedør, på innsiden skimtes en stabel tønner. Neste vogn kuttes av billedkanten til det innfelte fyret – et kantet arkaisk byggverk av murstein som står litt skrått på en snødekt knatt – antagelig samme fyr som kan skimtes på den mørkeblå linjen til en stor øy i horisonten. .

Det er en vakker plansje, selv om isflakene kan minne om treplater, ja det er noe treaktig, treskulpturelt over hele tegningen, selv om den er i farger så er den på en måte spikket blyantstrek for blyanststrek – den blålige himmelen er flittig spikket strek for strek for strek, det gir en særegen effekt, som kan føles som en videreføring av et utstudert kornete foto.

30.3.kl.8.54. Vi kommer fra Tidermans Cafe i Södertälje, nå kjører vi innrammet av snø på motorveien vestover, et kjørefelt er rødlig, et er gråere, som strykeflaten på to forskjellige fyrstikkesker. – Minus tie, viser det nu, sier K, – det er jo dritkaldt. – Mm, sier jeg. 

Jernbanelinjen følger oss bak små voller og koraller og skjeletter av hvit frost. Solen lyser opp landskapet, det føles som for første gang, så lenge er det siden sist. Strykeflaten ruller og tumler under baken. Den blekrøde pilen viser 110.  

C ligger bak og sover med det nykrøllete håret utover ansiktet. K tar en salmiakk, – nei, det er så typisk meg, hun mistet og fant igjen en pastill.  Himmelen åpner seg, falmet blå nederst, frisk blå øverst. Tempen svingte innom minus 11 før den smatt ned på minus 7, her går det unna.  En liten falk har all verdens tid i luften over oss. Vi ruller frem raskere enn noe dyr – i en liten ubevegelig oppvarmet boks – i den stive snart-april-vinteren.  Noen sover, noen skriver, noen styrer bilen.

Magen har vært et problem før og under finlandsturen. Magen er vårt møtepunkt i det ubevisste. Jeg merker ikke at K begynner å sukke ved siden av meg, men jeg begynner samtidig, noe i meg merker, magen merker, bare magen, og derfor er det så vanskelig å se om man reagerer, se hvor mye det skader å være i et miljø.

Så legg merke til magen, hva skjer med den, da er du mer i synk med hvordan miljøet influerer og ofte skader deg og hvordan du  sikkert skader andre med dine reaksjoner.

Det er litt ok å skrive akkurat der man er, som her. Det er som å ta bilder. Som journalistikk. Intimjournalistikk.