Jag etter fiasko

12.7. kl. 12.28. Ja, her står jeg og skriver igjen, og der står jeg i dager før denne, og der sitter jeg i dager før dem, på dette skriverommet med utsikt verandaen og en grønn vegg av trær – og før det, på rommet i første etasje med utsikt veggen, og før det, i andre etasje på annekset i Lilleveien, med utsikt Kerstin som bodde der, og før det, i sokkelleiligheten på Sjølyst med utsikt Tromøysundet, og før det, i en lavblokk i Hockeyveien på Lindeberg med utsikt til indere og pakistanere i sari og tørkestativer og Groruddalen, og før det, ved et lavt bord på hybelen i Betzy Kjeldsbergsvei på Nordre Aker med utsikt over Oslo og Oslofjorden. Der begynte det. Der satt jeg natt til 7/12-2005 og begynte å skrive prosa, og fra da har jeg skrevet hver eneste dag i 16 ½ år. 

Ikke verst, ikke verst, og ikke kom med hjertesukk som går på: Og hva har jeg fått igjen for all jobbingen? ingen leser bøkene mine, alle litterære eksperter vender seg fra dem, osv., osv., ikke tenk på det. Men igjen kan du ikke la vær å tenke – ikke det som Steven Pressfield sa: suksess er et biprodukt av skrivingen – nei, du tenker at fiasko er et biprodukt av skrivingen, eller skrivingen er et biprodukt av fiasko, hvis du ser det fra fiaskoenes mørke side. 

Men sett fra en lysere side er skrivingen et rent og kvalitetssikret produkt av fiaskoen, og hver gang fiaskoen viser seg på din litterære himmel, takk og bukk deg i støvet, for det er en gave til det du skriver. Nei, spar oss for hjertesukk, det blir vi ikke fete av, det blir vi magre og såre av. Så glem dem. Husk på produktet, tenk at du skriver bedre enn noen gang – nettopp på grunn av den massive lavinen av fiaskoer som har fortsatt å rase gavmildt over deg i så mange år. 

Og snart kan du også si – suksess er et produkt av en enorm mengde med fiaskoer, massiv nok, trykkende nok til å sprenge alle dører. Ja, som Churchill sa: Suksess er å gå fra fiasko til fiasko uten å miste entusiasmen. Så da har vi en hel regle – fra Pressfield, via meg, til Churchill.  En sandwich med en tynn skinkebit i midten, og to menn som tok sin filosofi fra krigene på hver side.