Jeg ser ut, vinduet ser inn
3.6. kl. 10.48. Hva er det mer å skrive om?
Får bare tenke og la fingrene følge taktene – eller bli et sent, etterpåklokt ekko, skriver jeg, og blodet dunker gjennom tastene, de er av kjøtt og ben, skriver jeg.
Det formørkede landskapet synker inn i rommet, solen har dradd på ferie, skyene regjerer, men nå gløder gelenderet og furuen igjen, hver nål får sin side med dag og natt, skyggene er solenes ryggsekker, skriver jeg ... det høres ut som om det er mange soler, men det er det, på jorden er solen mange, der oppe er den en. Solen deler seg i en prismeflokk av dråper, bor i tusen hjem på jorden, og i skogen i vinduet mitt. Ikke så mye mer å skrive om enn vinduet. – Men vinduet er greit nok det, sier en stemme i hodet.
Kan jo si litt om blekket i den store pennen som skriver inn i rommet og heter vindu. Skogen og solen og gelenderet og skyggene, og selve luften der ute, det er blekket i pennen, i vinduet, som noterer så lenge jeg ser ut og lar meg skrives ned. Visst kan jeg skrive en bok med mitt vindu som penn, visste kan jeg beskrive hele universet med mitt vindu, visst, visst. Visst, visst, skriver jeg, og løfter hodet, og hører så det piper i ørene – hører skogen trekker pusten gjennom barder av blader og nåler og vinglende grener.
Der kom katten i vinduet. Med bøyd nakke og utrykket til en fjelløve stirrer den inn med flate øyne. En klagende mjauing, så vender hun ryggen til, der på gelenderet som ikke lenger bærer solen, men en sint katt som vil inn, en datter av solen og månen og vindene som driver over himlene forkledd i skyer, skriver jeg og sletter det og skriver det frem med angreknappen og går for å slippe inn katten.
Der klorer Pippi på døren min mens mørket bryter inn i rommet, den skulle bare ha litt å knaske på, så er det ut i dagen den kommer fra.
– Skal Pippi ut allerede? Er det noe gøy ute da … forsiktig … sier jeg mens jeg lukker den ut på det fuktige og her og der tørre plankegulvet.
Solen brøyter seg frem kledd i fuglesang. Katten mjauer i skogen – som tygger den luften ut av et plaget vesen, det får hårrøttene mine til krymper seg, er det tausheten selv den har fanget? en stålorm, som kroer seg i to deler? To deler, tenker jeg, meg og vinduet, to tausheter som lytter til hverandre og noterer seg bak øret alt de ikke hører – ekko fra en stillhet som ligner ord.