Jeg spilte i band (1990)

Jeg spilte i band,Coalmine : 5, det var egentlig ikke noe for meg, men jeg følte for å eksponere meg kunstnerisk, hadde storhetstanker i all kunst, det gjaldt vel halvparten av de andre også, men vi var mannskap på et synkende skip; et eksperimentelt band som alle mente burde holde kjeft, hvis de da ikke ble gjestemusikere. Vi hadde noen fans, men de rotet med sitt i et undergrunnsmiljø i Mexico. Ellers var det fnysing og likegyldighet til bandet som begynte i en vaskekjeller i Arendal med Øyvind og Johan, og ble en trio med den musikalske Petter Smarttypen, Pål – før Ø hanket inn meg, og Pål hanket inn den store krøllhårete trommisen, Tore Steen, så kom en ny Tore; språkgeniet Tore Mentyjervi, og til sist broren hans, teatermannen, Terje. De ble kalt Mentalnerve d.e. og d.y.

Vi planla det store nå. Spille inn på vinyl, et tilbakeskritt for musikken – men et skritt høyere enn månen for oss. Tenk deg – vi gikk fra kassettutgivelsen Døden drømmer livet, til å utgi PLATE.

Under kassettinnspillingen så kjempet jeg meg til en plass i den lille sorte solen som skinte over bandet. Nå ble det verre. Jeg innbilte meg at de fleste gjorde alt de kunne for å holde meg nede, jeg drev med primalskrik, jeg kom med ville innslag. Mitt motto var at ekte musikk var å ødelegge musikk. Men Øyvind helte til det mer melodiøse og harmoniske for tiden, og Påls fortid i skolemusikken kom stadig kraftigere frem. Han begynte å telle takten, kunne ikke ta det på sparket lenger, tross sin lekne og eksperimentelle karakter. Tenkte jeg.

– Pass dere for harmonisyken, sa jeg.

– Du sang falskt på Ave Maria, repliserte Pål.

– Men det var meningen, jeg hater det musikalske, jeg er ute etter noe annet, noe bak musikken.

Jeg stemte for rotasjonsprinsippet, ville innføre demokrati, hvert medlem sine 15 minutter i den sorte kullsolen til Coalmine : 5. Men Pål og Tore Steen, satt ved roret, Pål var lederen, han hadde den barnlige stemmen til en voksen som bøyer seg og snakker til et barn, og i kulissene spøkte Steen, han var dukkemesteren, og Øyvind, han var stjernen på sin egen sorte kullgruvehimmel.

Jeg husker Pål som en leken, men autoritær storebror, han hysjet gjerne på en stakkar som klimpret, eller på to som snakket. Ø var stadig på meg, følte jeg, pekte og ga signal på politi-dirigentmåten når jeg skulle dempe meg i sang eller dikt, og om noen skulle ta røykepause var han der med pekefingrene og sa: – Men da er du tilbake om to minutter. Han var en dirigent på randen av kaos, alltid på plass til rett tid, gjerne et kvarter før – for dette er det viktigste i universet for ham nå, at vi skal øve, at vi skal lage nye sanger, at han skal synge dikt, han står ved døren når vi kommer, har alt klart i posen; sangene våre med kommentarer i vakker snirkelskrift, en overflod av dikt og lekeinstrumenter, en perm proppet med illustrasjoner og utklipp og ideer. Jeg husker stemningen i studio som spent, autoritær, leken, trist, sint – og ekstatisk når alle gikk opp i en kronglete og skranglete og hylende enhet. Det luktet av diverse såpe- og svettetyper, det luktet gamle klær og svidde ledninger og rå kjeller og Wilfa traktekaffe. Pål var elektrisk og overalt, ikke ulikt en langbent skygge fra billykter om natten. Steen trykket på knappen. Pål telte opp. Og så smalt det fra alle kanter: Oljefat og fingerpianoer og syke orgeltoner slapp løs sine demoner. Ø kastet seg ut i sin egen stemme – en stuper i grunt vann som kunne trekke seg bort og blotte bunnen – og jeg hang på.

– Husk å telle rytmen, dere, sa Pål med akademisk stemme, han slo takten, – en-to-tre, en og tooo og treeee, der, der, der, deeer … Men så kunne han snu. – Du bommer jo bare, Ato, best at du er helt fri da, bedre enn at du følger takten bittelite grann galt. På neste sang koret jeg, men da var Ø der med pekefinger:

– Ikke så lidenskapelig, Ato.

– Hvorfor ikke?

– Nei, for det er min kraft som skal frem.

– Men det må ikke bli for slapt heller.

– Bare husk det. Stemmen var truende. Jeg gjorde som han sa, men følte meg nummen helt til gulvet.

Etter Døden drømmer livet ble det verre:

Jeg satt i timer på den grå gulvfilten og ventet sammen med Tore Mental, helt til dukkemesteren bak miksepulten – Tore Steen så stivt på oss gjennom brillene, og sa:

– Å, sitter dere her enda, dere kan bare dra hjem. Jeg reiste meg med en følelse av svik i brystet, vi var blitt de som søkte jobb, vi var guttene på gulvet. Det ble så ubehagelig at jeg våknet fra et mareritt med Pål i alle roller, men det sier like mye om meg og mitt ego, jeg klarte ikke å se det geniale i andres ideer enn mine egne. Men så kom jeg på at geniale personer møtte sine liker – kom på The Beatles, Pink Floyd, kom på storhetene som liksom tilfeldig ble rasket sammen og skapte den moderne kunsten. Til sist fikk jeg for meg at jeg var havnet i en gjeng genier. Og det økte prestasjonsangsten.

Hver gang jeg var i studio spente det seg i magen. Mixeren Tore Steen og lederen Pål hadde all makt i redigeringen, og Øyvind hadde en innebygd måte å komme i sentrum på, han fikk alltid viklet stemmen sin inn i midten av lydveven.

– Jeg synes Øyvind er så vanskelig å samarbeide med, sa jeg til Johan. Vi satt på Gla Caféen, etter en øving der jeg følte meg spesielt overkjørt. Han så forbi meg og sa:

– Og hva med deg da?

Øyvinds fordel var at han kunne synge sine dikt og hadde ren stemme, mine dikt måtte leses og hylene og skrikene mine, tungetalesangen, marerittinnslagene, de falt ikke i så god jord, eller ble fortiet, det vil si – tonet ned med et lett skyv på miksepulten. Min store frykt var å skvises ut av det store prosjektet, kanskje det største vi noen gang fikk. LP-platen. Da gjorde jeg min store feil. En feil de andre utnyttet med stor iver, innbilte jeg meg:

Jeg flyttet til Århus.

Når platen skulle utgis var jeg med på to spor, alt annet var spilt inn mens jeg var i eksil. Jeg tok det som en utfrysning.

– Øyvind kommer med et dikt, synger det, og plutselig er ikke sangen min lenger, sa Pål da alt var for forbi. Han stod i døren til studio, og så ned på meg fra sine mange overflødige centimetere: – Hvordan klarer han det?

– Han har det som gode sangere har, timing, autoritet.

– Ja, timing, sa Pål, – men vet du, Ato, – timing er musikalitet, det.

Jeg nikket, kjempet med luft og misunnelse i mellomgulvet. – Javisst … jeg rettet meg for å forkorte høydeforskjellen, – også er han født i løven, han vet å ta rommet på en selvfølgelig måte.

Men tross det noe sjefete og irritable var Øyvind en god kamerat – den eneste kollegaen i mitt skriveliv, den eneste jeg har skrevet dikt med, den eneste jeg har jevnlig kontakt med fra den tiden, det var han som dro meg inn i surrealismens kaos. Han tålte dessuten at jeg sprakk og tok igjen med samme mynt – og skrek, – NÅ SLAPPER DU AV.

Da Fem fot fra Sahara falt mellom to stoler, ble jeg både trist og glad. Det ble for mye harmoni og folkesang, borte var det ville og eksperimentelle, som både Pål og Øyvind og meg stod for i Døden drømmer livet.

Mi må skjerpe oss neste gang, gutter, sa Pål, men den gangen kom aldri … eller … noen av oss venter enda … under den sorte solen til Coalmine : 5.

Til sist må jeg innrømme noe, det sitter langt inne, men jeg vil ikke lyve:

Sahara har vokst seg større med årene ...