Jeg våger meg ut av min to år gamle boble

11.7. Spornes-festivalen

Vi satt utover gresset fra scenen og helt til det fargerike tregjerdet bak oss, gjorde vi, publikum. 

Jeg og K satt i hver vår festivalstol med fryselomme og ølboksholder, men det var kaldt, en kulde som ga en slags energi til kroppen i form av krampaktige bevegelser for å øke tempen.

Jeg gruet meg, skulle gjerne ha betalt for å slippe, men det ble helt greit, og jeg merker at jeg finnes mer på en måte sammen med andre mennesker, på en måte, ikke på alle måter, selvsagt, men det er som om jeg fordeler min eksistens på flere punkter, sprer den, i positiv betydning, og alle disse punktene de ser meg til mer, lar meg finnes litt mer og det merker jeg. Og slik er også jeg et punkt blant mange som de andre finnes mer ved, det er vel derfor folk liker å samles, det løser opp alle de private punktene av å finnes som er i dem selv og trekker disse ut, utvider dem, og det er ok, selv om det bare er en forandring, ikke en høyning, det er en forskjell på bevissthetsutvidelse og bevissthetshøyning. Men utvidelsen kan være bra, man lufter ut, ikke sant.

Først var det en østlending som spilte el-gitar og sang samisk, det var mildt sagt kjedelig, jeg likte den samiske galskapen som Coalmine 5 stod for på 80-tallet, vi sang samisk bare i tonen, språket var uforståelig for alle i verden inkludert oss, vi gjorde etnisk musikk på våre premisser og vår premisser var ville.

Så kom noe meget bra:

En dame med et piano og en mann på trompet, fy pokker, den trompeten med romklangen til, den bygde bokstavelig talt rom, spesielt da jeg lukket øynene, da ble rommet større og veggen ble følelser, og pianoklimpringen, slåingen hennes, og den stemmen, fy pokker. Så det var verd hele festivalen for meg.

Mari Boine som kom sist, var som forventet, og ga meg ikke andre følelser enn en vag frykt for å gå midt i konserten, en urealistisk frykt som gikk på at da ville hun og bandet gane oss, men vi gikk for det, fort, i ly av den entusiastiske menneskemengden. Hun er blitt en slags kulturinstitusjon, noe ala Vigelandsparken og Holmenkollen i samesammenheng for å bruke similis som er helt på bærtur. Og det kan man. Same det.

Ok, videre. Jo det var ok. Jeg eksisterte på flere punker og fra flere vinkler. Jeg ble litt til, hver gang et nytt menneske så meg og gjorde plass til meg på sin planet og i sitt land, for å sette det litt på spissen, og det kan man. Akkurat som man også kan gjøre det motsatte, min verden ble også bosatt av mange nye, selv om jeg bevisst sett har glemt de fleste. 

Solveig Slettahjell  var visst navnet til damen som dundret på pianoet med tunge store nakne armer, og av og til strakk opp den venstre som for å øse ut det hun spilte. Nei, det var bra. Spesielt de to første sangene, trompeten, og følelsene hun la i da hun sang: 

    – Du kan bare seile din vei, men du må komme tilbake til meg.