Julen sikter seg inn med ørsmå snefnugg

 23.12. Kl. 12.25. Ser ut. Det første tynne laget med sne har falt, sne, se det, sent men godt. Lyset er en annen form for mørke, solen er et minne, sommeren enda mer, det føles stille der ute, med ørsmå jetfly i tomheten, etternølere fra den grå himmelen, på vei til flyplassen; min veranda. Tygger i meg en skive engelsk fruktkake med smør og peanøttsmør og solbærsyltetøy og banan og rømme, som i går, som i fjor jul. Går ut på kjøkkenet etter mer. 

Hallelujakor på radioen.

– Det er så jævla prektig, sier jeg til K som står med grytene. Hun blåser av det:

– Prektig fordi noen kvinner synger vakkert!

– Nei, jeg prøvde bare å formulere grunnen til min irritasjon. Prektighet har ingenting med Gud å gjøre.

– Ikke raseri heller, kunne K sagt.

– Look who is talking, kunne jeg sagt, og så har vi det gående, eller ikke, vi er vant til å gnisse litt, uten at det blir mer en gnister. Jeg går inn hit før grytene koker over. Tastene venter.

– Enda mer stille der ute. På tross av lange pust fra biler i bakgrunnen – kunne jeg sagt til julenissen.

 Om han stakk innom for å slå av en prat. – En stillhet i slekt med lyset, eller med Gud.

– Gud vet, kunne julenissen sagt, kanskje i sort drakt og med solbriller.

– Eller en stillhet i slekt med mørket og døden? kunne jeg sagt,

– Er ikke lys og mørke, liv og død det samme, i bunn og grunn? kunne julenissen si, eller latt vært å si.

– Da jeg var barn så jeg på deg nesten som på Jesus, sier jeg. – Turte nesten ikke å gå på do, du så jo alt. 

– Ja vi har jo litt samme funksjon han og jeg. Barn skal være snille, så får de sin lønn, sier julenissen og ler en lys trillende latter. Om han stakk innom, som en halvt eterisk entitet, skapt av en milliard barns tro. Eller som Gud eller Kristus forkledd.

– Gud og Kristus er alltid forkledd, slik dere er forkledd. 

– If you say so.

 – Dere er i tillegg grodd fast til forkledningen. Ingen vet hvordan Kristus og Gud egentlig ser ut. De er som vannet som former seg etter kar og elveleier og tårekanaler, før det stiger til himmels. Himmelfarten, vet du, det er vannets flukt. Kunne julenissen sagt. 

Eller han kunne spurt om jeg hadde vært snill i år, om jeg fortjente noen gaver, spurt hva jeg ønsket meg.

– Hvor stor gave kan jeg velge? kunne jeg sagt. – Vekk med alle forurensing, vekk med all krig etc., kan jeg be om det? Eller, hva med å skrive en så god bok at alle blir sterkt berørt av den?

– Jeg kan ikke gi deg det, men jeg kan gi deg en penn, sier han. – Hver gang du skriver, tenk at du holder en magisk penn i hånden, og ... han ser ned på mine skrivende hender,  – skriver du på det der?

– Ja, gjør det noe eller?

– Vi hadde skrivemaskin da jeg var yngre.

– Vi også.

– Javel, så tenk at du skriver på et magisk tastatur. Det holder det, jeg skal gi deg styrke i tankene, bare tenk det, og gi det videre til alle forfatter du kjenner.

Det kunne han sagt, før han steg gjennom taket og drev over andre tak og lette etter gode gjerninger som fortjente sin lønn.