Kåre (Cuore), vår katt som dro, del 2.

1.Juli. kl. 10.14. Stadig er Kåre der hele tiden. Når jeg våkner, når jeg sovner. K gråt fordi hun kjente lukten til Kåre når hun plukket ut en hårtjafs. Poenget er hva kan man gjøre, hva kan man gjøre? Ja, det er jo ingenting man kan gjøre for å få den tilbake, annet enn å integrere, ikke la den dø forgjeves. Jeg husker første gang den oppdaget at den hadde ben, at bena tilhørte den, og nå har den gått ut av de bena som den ikke visste noe om da, ut av kroppen. Den første  tiden var den redd, den stod bare stille og så ut i luften, Helga trodde det var noe galt med den, en kattunge skal da leke, men ikke lenge etterpå begynte den å leke og ble stadig villere. Jeg klarer ikke å skrive noe om den katten uten at det høres underlig ut. Jeg hadde jo en ganske perifer kontakt til den, på en måte, på en annen måte, overhodet ikke. Og det var det at den i motsetning til moren aksepterte meg helt, at den aldri hadde en negativ følelse til meg, det kunne jeg se. Jeg husker første gang den så på meg, den lå i sengen vår og jeg var på stua, og den så opp på meg med kjærlighet, som om den husket meg fra en annen tid, kjente meg igjen. Tenkte jeg da. Jeg ser den stadig for meg når den ligger med forpotene over kortenden av den smale kanten med matskålene og venter på mer mat. Hvordan den var helt hjemme i verden og i det den gjorde. Jeg vet ikke, det er vanskelig å skrive det nøyaktig. Jeg liker ikke ordet tillit, av en eller annen grunn, men det var det den hadde til verden, det som drepte den. Den fylte opp verden rundt huset og huset med sine bevegelser, sin væremåte, sitt lys. Nå er det tomt etter den.  Men igjen, den må ikke dø forgjeves, og det er noe ved dens død som er reversibelt. Alt ved den kjennes sterkere nå fordi den er død. På en måte blir den mer levende i det som blir sterkere, på den måten kan vi bli mer levende.