To sommerdager på vann og over og under jorden i 2022.
3.8. kl. 11. 04. Ikke før har jeg kommet meg på doen i Gretels hus – der jeg satt og skriblet ned noen ord om edderkoppen som bor i et hjørne av doen og er fredet – før vi suser rundt i bilen.
Jeg skrev dette gjennom en rundkjøring, nå ruller vi i 110 etter Malena og Christer og Alex. Veien er lysegrå med hvit stiplet linje, himmelen er lyseblå med smuldrete skyer. Vi trer oss gjennom en tunell, vinden puster, solen varmer fra høyre. Stråhatten min er av 100 % ekte carta, altså en papirhatt. Og mer er det ikke å skrive om. Hva skal det være? Vi fyker retning Kotka, skal være et museum i en fabrikk et sted, vet ikke hvor. Vi passerer en lastebil med biler på sin lange rygg, vi piler under ledninger med svai rygg og mellom bredbente master, bjørkene roper lysegrønt, furuene strekker hals, 19 grader i luften, 34 i asfalten. Tja, hva mer skal jeg si?
– Kymmene elv, roper K, – vi kjører over den nå, se, en av de store. Overflaten er kopparret av uro. – Der er kraftverket, se.
4.8. kl. 17.04. Sykt sent å begynne skrivingen, legger tastaturet på fanget, sitter på bakverandaen i Påvalsby, bjørkene freser iltert, frykter dårlig vær på den rustne fergen til Nynäshamn om natten. Heller kaffe fra den gulnede plast tv-kannen. Den lukter gammelt og er kaldere enn luften i skyggen. Rakk ikke å skrive i dag tidlig for vi skulle padle i Lapptresket, eller hva den heter, den store sjøen.
Gunvor og Natali var med i en oppblåsbar nesten lik kajakk, de fikk sin i posten samme dag som vi kjøpte vår. Merkelig sammentreff. Bølgene og vinden gjorde det til en humpete og sprutete tur, årene tok med seg halve sjøen og gjorde klærne tunge og våte. Alt føltes vindskjevt, selv fuglene fløy på skjeve og solen ble brutt av dråpene som holdt på å drukne oss. Vi padlet til en øy som skulle ha en brygge, men det var bare stokker igjen, de virket forstenede, skulle tro de var fra før Jesus sin tid – han stod med ryggen til i et kirkevindu da vi kom til sjøen. Jeg la meg bakover med hodet på seteryggen og bena på den myke oppblåste kanten, det var meditativt i noen sekunder, det føltes som å synke. På vei tilbake så vi en fiskeørn jage en hegre på lange vingeslag.
I går var vi på det nedlagte fabrikkområdet og så på kunst i grå kjellere som luktet støv og råtten mur, å gå i trappene var som å gå i angst. Klang-klang-lyden fra trinnene ble lavere etter hvert som vi kom dypere, det var som om noen hysjet lyden bort, som om støy kunne skade. Den kalde kjellerluften snek seg på innsiden av skjortekraven, jeg fikk frysninger i nakken.
En uendelig høy menneskefigur stod i den høyeste kjelleren, hodet var ubehagelig lite. Kjempen ga en følelse av noe illevarslende, av skrekk, av galskap, av noe med røtter i dype mareritt steget opp her nede under jorden. Jeg fikk et stikk av hypokondri, av helvetestanker.
Christer spanderte kaffe og is og en liten kjeks da vi endelig fant veien ut gjennom vegger og trapper og maskindeler. Vi satt i solsteken ved noen knallrøde metallbord og en knallrød scooter. Kaffen brant meg på leppene og isen fikk tennene til å ile.
K ba meg kjøre innom Henrik-kirken. Et bygg med stort tak fra middelalderen med et ekstra bygg for klokkene. Vi så en utmeislet lapp på et høyt marmorkors erodert av tiden, den forkynte at etterkommerne var dømt til å rette opp støtten. Vi gikk vi inn i kirken, en salt og fremmed tjærelukt slo i mot oss, den kjentes som sorg, øverst på kortveggen var det tegnet religiøse figurer en gang i middelalderen, det kunne vært tatt ut av min kladdebok fra femte klasse, men hadde en viss styrke, på veggen under galleriet var det nyere malerier av alle disiplene. Vi gikk ut en sidedør i et rom med utgamle prestekapper på veggen, den nyeste hadde Kristus på korset tredimensjonalt satt inn. Vi gikk ut av den upersonlige lukten av trett mur og død og så på flere graver, jeg tenkte på en kirkegårdsscene sent i mitt gamle manus Volare og forestilte meg at jeg ropte og gråt:
– Men dere kan jo ikke refusere Volare, vi gikk bort og så på de rødlige steinstykkene med navn til falne unge soldater.
– Jeg orker ikke å se på det, sa jeg, – det er så forferdelig! Til min overraskelse begynte jeg å hulke, – jeg holder på å gråte, sa jeg.
– Ja, de var bare 19-20 år, sa K.
Merkelig dette; tanke om meg gråtende over det uhørte, at Volare ser ut til å bli glemt og begravd – og så den virkelige sorgen, gråten over soldatene som falt i 1944.
