KLOKKENE OVER TRONDHEIM

1. juni. Vi kjører mot Dovre. En time med vei i ryggen. Vellykket Trondheimstur. Det regner på strøssel-måten mot frontruten. Drikker kaffe selv om jeg ikke har spist. I går ble det tre halvlitere, magen takler det uforskammet godt.

– Ah, godt med kaffe, sier jeg etter en slurk. Regnet lyder som tynn plastfolie som krønjes.

– Traner! sier K og peker forbi meg, – de så jeg når vi kom, akkurat der.

Stor opplevelse i går: 

Klokke slo 3, da vi gikk mot Nidarosdomens forside, jeg leste: 0 km til Nidarosdomen på en pilegrimsstein, og tenkte – den steinen gjelder ikke bare de som har slitt seg gjennom pilegrimsferden, den gjelder vi som har kjempet og gått en lang distanse i andre sammenhenger, i kunst, i skriving, i meditasjon, i angst, i sorg, i kjærlighet og ensomhet. Jeg bestemte meg for å være tilstede i klokkeklemtingen fra tårnet.

Det var som om de store klokkene ropte ut til noe, kastet seg til høyre og venstre og ropte mot himmelen, ropte på noen, ropte på Gud, ropte og lyttet, ropte og lyttet. Ga absolutt alt de hadde på dette ene – å kaste seg opp, kaste sitt rop opp mot Gud og samtidig lytte, lytte lytte. De ropte på Gud i alle himmelretninger, det traff meg så sterkt, så uventet sterkt. Og så selve frontveggen med alle helgenene, den kom mot meg, traff meg, så jeg måtte snu meg og holde inne et hulk, det var så massivt så stort. Hvorfor? Hvordan?

Jeg prøvde å forstå det da jeg og K passerte katedralen etter fest og opplesning. – Man kan føle bevisstheten som er lagt i de hellige skulpturene, sa jeg, de som frontveggen på en måte bestod av. Men det var mer enn det. Kanskje den samlede kraften fra alle som i 1000 år har vandret hit med kirken i hjertet. Kanskje kraften i all mine bestrebelser, min vandring med fingrene på tastene, ferden gjennom 1000-vis av hindre, pilgrimsferden mot et mål … Jeg vet ikke. Kanskje var kirken og klokkene et speil for det gudommelige, eller alle veseners dragning/søken mot det. Men jeg skal aldri glemme dem, klokkene som ropte mot himmelen ...

Og etter det, slippfest på Antikvariatet, og en, nei, to fantastiske sanger til piano av Sara Fjeldvær, teksten stemmen, stemningen, det ga meg frysninger. Jeg løfter hodet: – Ohoi, se på det, sånn var det ikke når vi kom, det har snødd skikkelig.– Oioioi! Jeg siktet til fjellene. De hever seg golde og hvite over de grønne bjørketoppene. Snart begynner stigningen.

Ny bok/intervju – lenke i kommentarfeltet under: