Knausgård, Hemingway og ”Fugletrekk.”
13.5. kl. 10.38. Sol er på. Varmeste dag på måneder i går, opp mot 20. Begynner sent denne lørdagen, våknet tre og deretter ved sekstiden, skjærene lagde et helvetes bråk – i et sett, ikke en pause, de jaget den fordømte kråka. Så ond naturen kan være, dette er jo nær kannibalisme, den er ute etter ungene. Den vakre våren og midt i den, rent barbari, kannibalisme, drap av små fugleunger i en nær fugleart. Og tenk den sulten de fugleungene må gi den kråka, siden den, omtrent som Trumph, aldri gir seg. Vel, nå er det endelig action i skriveutsikten min.
Men er dette noe å skrive om da? I går hørte jeg på den korte historien til Knausgård, Fuglene under himmelen, og det gnuret og gnuret i meg at dette var jo bra, dette var slik det skulle være, ikke slik jeg gjør det, jeg kan det bare ikke, kan ikke lykkes, fordi jeg ikke kan glemme meg selv og gå inn i andre slik han kan. Jeg tenkte, jeg må lære, men er det ikke for sent, kan jeg virkelig få til slik han gjør med kvinnen som jobber i helsevesenet, å bruke ord som treffer helt på det han lar hun og datteren på tyve si. Og hvordan den sterkt aldrende moren til helsearbeideren snakker, eller prøver å snakke. Og hvordan hun settes ned på doen og skjelver i bena fordi de ikke lenger holdes i ro av kroppens tyngde, og hvordan hånden folder seg rundt glasset og hever seg til munnen og det renner vann ned den ene munnviken. Og hvordan datteren tørker det fort, liksom i forbifarten. Og hvordan det går en byge av skjelving gjennom den gamle moren. Man må lære, tenkte jeg, å vise mer i de enkel bevegelsene, å skrive på en litt original måte at noen skjelver eller bli stive eller skremt. Jeg måtte høre den korte lydboken igjen og notere alt jeg likte, hvordan såpen gled av det glatte stentøyet når hun vasket opp, hvordan glassene dunket mot bunnen, hvordan det varme såpevannet omsluttet hendene hennes og på en måte stengte ute alt annet. Dette var bra skrevet, tenkte jeg. Å gå inn i de små detaljene, så enkelt og så direkte, så til poenget, så nærme virkeligheten. Selv kjente jeg meg mislykket der jeg satt i bilen etter en vellykket trening med både rask og langsom muscel-up, jeg parkerte over jernbanen og glemte alt, mens jeg gikk ned til byen og inn på Unwraped med alle luktene av såper og småting og en som hostet skremmende, jeg satt der i et litt mørkt humør, så det var i meg enda, det jeg tenkte på, selv om ikke tankene var der, jeg ble mer kritisk til det jeg redigerte, slettet hele avsnitt.
Jeg tok meg en tur på biblioteket, og til min overraskelse, hva fikk jeg se, i det lille tårnet mellom låneautomatene, med et skilt på toppen:
Ønsker du å anbefale boka videre?
SETT DEN HER
Nederst i tårnet, med Den gamle mannen og havet og Empire of Storms i etasjen over – der stod min roman "Fugletrekk."
Hvor lenge er det ikke siden noe som helst har skjedd med mine bøker? Det være seg salg eller innkjøp eller utmerkelser. Jeg knipset et par bilder, dette måtte jeg bruke som reklame for bøkene mine. Som da jeg fikk min forrige store oppmuntring kom denne etter en av de laveste kurvene i mitt skriveliv.