Konfirmasjon og svidd asfalt på vei til kirken
10.9. kl. 12.10, finsk tid. Fastet i 16 timer, har spist, vært på do – og før disse to syslene; kjørt på butikken med dårlig kløtsj (slure, slure, dunk, dunk), kjøpte gryn, supermarkedet, det er jo oppe på søndag her, selv …
selv bruktbutikken, ville jeg skrive, men rakk det ikke, for luften ble plutselig byttet ut med knott. Hvor kom de fra? Jeg står på gjesterommet med macen på kommoden. Her stod jeg for 7 år siden, da jeg dunket ned Romanlegemet.
En slags hybridsommer ligger og drar seg der ute. De fallende dagene er ikke å se. På kjøkkenet presser Ks mor saft fra Aroniabærene som vokser utenfor huset.
Ks niese skulle konfirmeres i går. På vei til dit bannet Gretel stygt; hun hadde glemt høreapparatet, vi snudde og hentet det, da mistet hun en del av apparatet mellom setet og midtbenken, trodde jeg, men K kunne ikke finne den, hun lette mens hun pisket på meg, – kjør fortere, kjør fortere, jeg dukket meg og gasset på, doblet farten på skiltet mens moren bannet, ropte satan og annet som ikke lignet henne hele veien til kirketrappen. Der tok hun seg elegant inn.
30 ungdommer ble konfirmert i laborantaktige frakker. Jeg satt som den eneste av de 700 gjester – oldinger og krøplinger iberegnet – med munnbind, rettere sagt, støvmaske, to i tallet, for å være presis. Jeg er altså en av 700, i feighet, kan jeg være det i skrivingen, så kommer jeg inn på et stort forlag, der er det en av 300. Under seansen strevde jeg med pusten og strikken på maskene prøvde å skjære av meg venstre øret, høyre brettet seg dobbelt og strikken skled av i et sett.
Vi måtte støtte Ks mor ned kirketrapp sør. Hun oiet og akket seg, og sa til en mann under oss:
– Jeg ville heller at dere to skulle støtte meg, disse er så svake.
– Vi er sterkere enn du tror, sa K.
– Nei, nei, messet moren, – dette går aldri bra.
Utenfor huset pisket K løs på meg igjen, nå fordi jeg ikke hadde sett det opplagte: moren mistet hengeren til høreapparatet på girbenken, ikke mellom setet og girbenken, det boblet i meg av ydmykelsen, til sist slang jeg ut hånden og skrek at nå var det nok, men K ble ikke sint, snarere lettet, nå slapp hun skyldfølelse for kjeftingen, eller så er det bare Påvalsby-faktoren, hun er mildere og mer behjelpelig her. Jeg fulgte moren opp i gangen, pustet inn lukten av gjedde og kokekaffe som har bitt seg fast i veggene. Gretel gikk inn på kjøkkenet som er drivhjulet i huset; det er hun også; et hjul som hekter seg på andre hjul i familien som igjen hekter seg på andre og starter et urverk av turbulens – men også en som lager mat til alle og gir bort strikkede gensere og hjemmebrent keramikk.
Nå sier Gretel at alle kaller henne et overmenneske. – Og det er faktisk sant, sier hun. – Jag kaster meg om kull, så kommer jag om en tio minuter. K var på ridetur med Malena, nå ordner hun opp på kjøkkenet og er sin mors datter. Hun er alltid det her. Vi bar ut to store kjeler med pressede Aroniabær under lokk. De skal stå der og summe seg til i morgen.
Men nå er moren på kjøkkenet likevel og K gikk ut, Gretel tar noe ut av stekeovnen, snakker om å hive på noen gryn, det kan være alt fra svinestek til eplekake.
