Krig, nå igjen.

24.2. kl. 9.34. Ja, nå har det skjedd, Russland, eller en viss person og hans strådukker, invaderer Ukraina. Det var jo det verste av tre scenarioer ekspertene så for seg. Hva er vitsen? Hva er vitsen med å ødelegge friheten til flest mulig, til hele land? Nå er alle nabolandene i fare, også Norge. Hva nå? Ukraina har 40.000000 innbyggere, men lite våpen, de kan bli et lett bytte for et par hundre tusen soldater og cybervåpen. Hva er løsningen? Det blir omtrent det samme som når Sovjet invaderte Polen og Ungarn. På en måte, men der fikk de vel ikke motstand, gjorde de? Hva om det bare er begynnelsen, hva om det spre seg til en krig i Europa, en verdenskrig? Virker ikke lederne i USA, England, Tyskland og kanskje Frankrike, ganske inkompetente, en gamling på snart 80 år, hva kan han gjøre av skade mot denne syke voldsmannen?
     Det er vel ikke så mye mer å skrive om dette, annet enn med en så ustabil diktator kan alt skje, og vi i Norden er i fare, sammen med Polen , Ungarn og så videre. Det er ikke mer enn 80 år siden tyskere marsjerte i gatene, min mor har opplevd det, når jeg ble født var det bare 17 år siden. Historien har det med å gjenta seg, men gjør den det for Russland, så er det ikke Norden som står for tur, men andre tidligere østblokkland. Og det er jo klart at Putin ikke bryr seg om sanksjoner fra vesten når han kan få seg et helt land med korn og atomkraft og all slags godsaker.
     Hva er den riktige innstillingen til alt dette? Keep Calm and Carry on. Ja, det var jo en velbrukt fase. Ellers er det vel bare å gå inn til den delen av en selv som ikke kan skades av noe ytre, det blir enda viktigere nå, ikke identifisere seg med alt det dødelige. Hvordan skal man klare det? Ærlig talt, er ikke det mest fine ord? Ja, hvis man ikke makter eller prøver å følge det. Hvordan følge det ? Det vet jeg jo. Enda klarere, dette er ikke meg, enda klarere, hvem er jeg? Jeg er ikke ansiktet, ikke tankene. Nei, fy pokker, hvordan skal det gå med verden nå.
     Jeg ser litt på NRK, dette ser ikke bra ut nei, russiske styrker på larveføtter med kurs for Kiev. Som i Jugoslavia, anklager presidenten ukrainerne for folkemord på russiske borgere, den er tynn, så tynn at den burde vært gjennomskubar selv for de mest indoktrinerte russere, jeg vet ikke, dette kan jo bli et nytt Balkan. I slike situasjoner blir igjen ens lille private liv akkurat så lite som det egentlig er. Dette maset om å lykkes, om å bli motarbeidet, om uflaks. Så det er vel en av de få godene med krig og angst og lignende, det setter ting i perspektiv. Men det farligste med krig er kneblingen, ødeleggelsen av friheten, sensuren. Det var mindre skremmende i Sovjettiden, for da hadde lederen noen bak seg som bestemte kursen, nå er det en løs kanon som ingen får lov til å stoppe. Der i Ukraina bor 40.000000 som meg, meg 40.000000 ganger, tenk på det, og alle opplever de stor uro og frykt nå, deres land blir overtatt av en eneveldig hersker. Hva kan man gjøre? Det er en voldtekt og en kastrasjon samtidig.
     Så man skal søke inn. Søke den man er, søke ro, søke vekk fra identifiseringen med det som kan dø, det en krig kan utslette. Men hvor vanskelig er ikke det? Det går ikke for den man ikke er, den delen kan jo ikke søke bort fra seg selv, den er jo bare seg selv, uten å være seg selv fordi det i bunn og grunn ikke er noen væren der, ikke er noe å være, eller er det væren der, men ikke noe å være i? Er det bare et skinn av væren? Poenget er da ikke skinnet fra lampen, finn lampen, gå inn i selve lampen.
     Det verste er jo at russere kan ha blitt indoktrinert over mange år nå, i påvente av dette som må ha ligget på bordet siden 2014.  Så de tror de går inn for å redde sine brødre. Gjør de virkelig? Men det har jo kun vært snakk om de to provinsene. Fredsstyrker liksom. Og så neste dag, etter det snakket om fredsstyrker – full invasjon av landet.
    Ja vel, da gikk enda en skrivemorgen med til å skrive dagbok, denne gangen om livet rundt meg - krig i Europa, det er da faen at menneskene aldri kan lære.

Dette skrivet vil nok være utdatert om noen år. Så der har det små – som dette store gjør så ubetydelig – sin forse, mitt lille liv med motstand og uflaks og klaging, det holder like bra om ti år, om hundre år, som i dag, mens en krig, en invasjon av Ukraina snart vil bli gammelt nytt, det eneste som spiller noe rolle lenger frem i tid, er ens eget liv i forhold til ovennevnte, og tanker man gjør seg opp om mennesket og krig og alt det der.