Landflyktighet. Delen av dagboknovellen som ble med i Riss.
1. Århus 1981
Første gang var jeg 19. Det var helt annen by, knapt en kafe å spore, jeg og Bjørn kom dit på den slurvete måten som var vårt varemerke, snek oss på en langhåret studentbuss i Hirtshals og lot som vi var en del av gruppen. På danskebåten hadde vi sovet på gulvet, bølgene var store, opp og ned, splash og smell, during og risting, i Hirtshals kom vinden i vanvittige kast, det røk fra bølgetoppene, søppeldunker og noe som lignet en gammel kjerring rullet over brygga.
Ingen av oss ante hvor vi var da vi snublet ut av bussen tre timer senere, mangelen på stemning som preget ungdomstiden føltes særlig sterk i denne byen, den grå himmelen, lyset flatt og dødningaktig, alt var tappet for glede, så brøt solen gjennom og det ble riktig ille, vi spanet rundt etter et bynavn, spurte en eldre dame, hun visste ikke noe, vi fulgte en duft av nybakt brød og kaker ned en gate og rundt et hjørne og traff på et butikkskilt med Århus bagverk, der stjal vi fuglebrød og korintkaker – og gikk løs på fangsten i en gammel trappeoppgang. Brødet var så tørt at det satte seg fast i halsen. – Det må være fra før krigen, sa Bjørn.
– Den første? sa jeg. Bjørn holdt opp en liten fossilert kake.
– Korintkrigen.
– Punk!
Jeg lo og hostet så brødet sprutet. – Da gjør vi jo fuglene en tjeneste.
– Ja, ja. De hadde gått rett i bakken og slått hull i asfalten. Og så ville det blitt kjedekollisjon, og sykebilen ville kommet, og hæren, og kineserne under, men over hullet ville sendt klagebrev.
– Punk!
– Punk!
Bjørn åpnet Martellen fra ferga, fingrene vibrerte av en innbygd energi, som stemmen og de springende skrittene og pratet – som likevel hadde noe distansert og innovervendt over seg, men når det traff, da traff det, og da hadde vi det topp. Bjørn lot konjakk og kaker og brød sentrifugere rundt i munnen. Det så tøft ut. Jeg gjorde det samme, psykedelisk smak, fikk konjakk i nesa, tårene rant.
Tja, dette er vel alt jeg husker …. Nei, nei, vent litt. Husker bussen med billettautomat som kjørte oss hit og dit, og jernbanestasjonen med kiosken der vi stjal chips og en rund eske smøreost i små trekanter, ostene smakte blekt og valnøtt, blekt og appelsin, blekt og gressløk, eller bare blekt og gjær, alle var innpakket i tynt, tynt sølvpapir påklistret etiketter i oransje, blått, gult, rødt, mintgrønt eller hvitt. Vi beholdt halvparten som proviant, gikk ned på skinnene, smatt mellom et par løpske lokomotiver og skriket fra bremser og togførere, krøp inn i en kuvogn – og lukket skyvedøren med et rullende brak. Jeg nøs, støvet klødde i nesen, det luktet trett og gammel hud. Toget skulle til Hamburg, vi var blakke og hadde ikke pass, så dette var en fin måte å komme seg ut i verden på. Vi satt og røkte og pratet og kikket ut en glipe. Men ingenting skjedde. Etter en halv time sa jeg:
– Nei, hvis ikke toget går, så går vi.
– Tjo, sa Bjørn.
– Tjo, sa jeg. Så hoppet vi ut.
Da vi snudde oss rullet toget. Vi løp etter, men rakk ikke vognen.
I stedet kløv vi på toget til Hjørring. Vi gjemte oss på en do som stinket jern og gammel linoleum. Det kom noen seriøse støt, toget ramlet og rykket i lenkene. Så var vi i gang. Jeg kikket ned på svillene som skyndet seg forbi klosetthullet, mens jeg trakk ned. Vi byttet doer for ikke å bli tatt. Men etter to lange timer vred noen om låsen utenifra.
Konduktør luktet bittert av Jägermeister, den hanglete mannen støttet seg til Bjørn, ba ham gjenta alt han sa og ristet på hodet hver gang.
– Vi vasker bare hendene gjentok Bjørn. Ja, dette var planen; å la vannet i springen renne, i tilfelle … Bjørn gjentok også del to av planen: – Vi kom inn på forrige stasjon, sa han, men stemmen hans lo liksom av det den sa. Da gjorde konduktøren sitt første utfall:
– Hva het den … denne forrige stasjon? Øynene var harde og traff mine med et vondt og blodsprengt støt.
– Det burde du vel vite selv, sa jeg dumt nok.
Det var rundt den tiden reisens skygge tok oss igjen.
2. Århus 1989. Begynnelsen
27 år gammel skulle en ny versjon av han som var meg slå seg ned i samme by … eller dra hjem. For ingenting var avgjort.
27 år, det er alderen for Århus.
Du, som er den jeg var da, ser jeg alltid for meg med tallet 27. Og alltid ved domkirken. Du spaserer i den røde og sortrutete tømmerjakken, og tallet 27 står brent i luften, du er på vei til kunstskolen en tidlig høstmorgen, du går inn i gaten bak kirken og kjøper en Ramløsa. Du skyller ned trettheten som satt så tungt på brystet når du våknet. Du skal bli en stor maler. Diktningen får du ikke til. I snart tre år har du prøvd å skrive som i 86. Da hang du i en syltynn tråd over et sort ingenting, gikk rundt i timevis, kunne ikke sitte stille, trodde du skulle dø. Men nå var du nesten normal, Trine og Arendal hadde gjort deg slik, derfor måtte du bort, og du prøvde og prøvde, men hun dro deg tilbake, du fryktet jo å få det som i 86, om du ble alene, men ville ikke være flat heller, du ville skape kunst, du ville skrive dikt igjen. Der domkirken står, slo vikingene seg ned, og derfra foldet byen seg utover i århundrer – helt frem til dine føtter i året 1989, føtter som gikk fort mot Århus Byhøyskole.
For meg fantes flere knutepunkter:
Kafeer som definerte bydelene, de stod der som gatens sjel og øyne. På motsatt side av byen, nede i en park, lå et akademibygg. Jeg stakk innom en kveld og tegnet croquis, modellen var en ekshibisjonist med rødt hår som brettet seg ut i alle himmelretninger og et par til. Men jeg fikk ham da ned på de store arkene – og der ligger han nå, brettet ut for oss i 1989 – rullet sammen og lagt i kottet her i Løvoldknatten 7b i 2012. Etterpå tok jeg en Cola på puben i etasjen under, den var upretensiøs og studenteraktig, som mange utesteder i byen. Jeg kjørte innom den gamle bensinstasjonen på nordsiden av elven, det lå en ram lukt av ost over hele byen, men jeg husker den best her, kanskje fordi jeg kjøpte et beger med rekesmøreost på kiosken. Osten smakte skarpere enn i Norge. En morgen slapp jeg en femmer i en automat på bakerihjørnet og åp-net ut et rykende ferskt wienerbrød, jeg satte tennene i det saftige bakverket, og så, et pappbeger med kaffe og en sigg som sprakte tørt og fikk meg god og svimmel. Nei, dette var noe annet enn Arendal. Luften var lettere og friere her.
En av grunnen til at jeg flyttet til byen var Jes Bertelsen, men jeg turte ikke å oppsøke ham, Jes krevde at elevene var grunnet, altså balanserte i lavere chakraer, det vil si, kunne forsørge seg selv og alt det der, og var det noe jeg ikke kunne, så var det dette med jobb. Så i stedet gikk jeg på bibliotekene i Århus, det var 30 av dem, tenk på det, tretti, i hyllene fant jeg Jes i sine beste utgaver, og leste meg inn i Grof og LSD-terapi, og fødselstraumet og chakraenes farger- og funksjoner og drømmer og meditasjon, og jeg trodde på alt, skammer meg ikke over å si det. Tvert i mot. Tyveårene er førsteutkastet, resten av livet kan du redigere.
