Mens jeg ventet på bokhandlerprisen – prøvde "Fugletrekk" å gå på egne ben.

 30.11. kl. 10.40. 2021.

Bestemte meg for å være optimistisk, gikk fort og usikkert mot ARK Amfi i Arendal.

Bena føltes myke, de hang og slang etter kroppen – som hang etter viljen som hadde ført meg gjennom 1000 dager med arbeid for å få boken i havn, 1000 dager og en million tanker, 1000 dager med senebetennelse og hypokondri og krangler med den nærmeste, 1000 dager for å kryste fantasi ut av faenskap og lidelse.

Men nå var vi her, bokens første skoledag, dette var VIKTIG, bare 256 sider – men hver av sidene var boken, var Fugletrekk. Mitt tredje barn. Jeg stod i det nakne lyset. Fra her måtte bøkene klare seg selv, med litt hjelp fra bokhandleransatte; assistentene var alltid hyggelige, sjefene nesten alltid korpulente og ofte mer terskelvoktere enn fødselshjelpere, men ikke alle, nei, ikke alle. Tenkte på kvinnene som ble fuglemonstre i min bok – det MÅTTE ikke nevnes for sjefen. Hun tok inn Etter Gud i fjor, men kjent meg nok ikke igjen med kort hår, nå hadde jeg nesten like langt som i 18 da jeg sa at Speilboken ikke skulle stå på reiselitteratur, det var en roman. Hun ble mørk i blikket og sa det ikke var plass andre steder, den uforstående assistenten sa, – det er god plass her, og så satte hun den høyt opp ved B i romanhyllen. Da truet sjefen meg: – Skal det være sånn så sender jeg boka tilbake, vi tar inn de lokale bare for å være GREIE. Jeg holdt opp hendene og sa. – Nei, nei, det var ikke meningen å være frekk, jeg ville bare informere. Da boken straks ble solgt, og flere spurte etter den, nektet hun å ta inn flere.

Men det var tre år siden, hun var sikkert ikke langsint, jeg måtte være optimistisk.

Jeg ventet til sjefen var klar, da gikk jeg forsiktig mot henne:

– Hei, jeg har en bok som jeg har skrevet.

– Vi skal ikke ha den, sa hun fort og bestemt.

Jeg tvang meg til å møte et blikk som ikke så meg som et menneske, en frysning gikk gjennom meg: – Jeg har en bok her fra før, sa jeg.

– Ja, og den selger ikke, vi har noen igjen.

– Har dere flere igjen, sist sa de den var utsolgt.

Hun svarte ikke. Jeg tok det fint utad, sa bare, – ok, greit, og gikk til Norli i samme bygg.

Jeg lot som om jeg kikket på siste nytt, gikk mellom bokblokker med Jo Nesbø og et knippe andre: Et Babels tårn-kvartal av bøker. Like før de veltet. Jeg så hit, så dit, så rett i fjeset på Nesbø, han virret todimensjonalt rundt i tråder, jeg bladde i en bok, glapp den i et kaos av flaksende ark, kastet meg over den, la den fort tilbake, et ark hadde en stygg brett.

Jeg så ikke den nye butikksjefen, en bredere utgave med briller stod der i stedet, det stod skrevet sjef over hele henne. Det kunne vel ikke være hun som var sjef her før og var så frekk da. Hun var jo flyttet til Grimstad. 

Sjefene er nesten alltid mektige fysiologisk sett, med assistenter svinsende nervøst rundt – disse jentene er så tynne at du må se på dem to ganger for å få dem med deg, mange er pene, men anemiske og skandaløst unge, blikket er fylt med noe andre har lagt fra seg, ja, de virker helt uten egne tanker, men det er nok bare usikkerhet, eller hva vet jeg, noe annet er i tilfelle mørkt og skremmende.

– Hei, jeg smilte bak munnbindene, – jeg lurer på om dere er interessert i å ta inn en bok jeg har skrevet?

Jeg viste boken, hun sa ingenting. – Den handler blant annet om Arendal.

– Nei, sa hun, vi tar ikke inn den.

– Hvorfor ikke? dere har en plikt til å ta inn lokale bøker, sa jeg, og nevnte Norli-damen i Lillesand, som sa det og skulle ringe om de ikke kjøpte.

– Bare la henne ringe, sa damen som jo var den samme som var sjef her før, jeg skjønte det til sist. Hun var ikke bredere, bare mer maktfull.

– Er du sjef her nå.

– Ja.

– Hvor er den andre sjefen?

– Hun er sykemeldt.

– Er du sjef i Grimstad også?

– Ja, sa hun med et ondt smil.

Jeg gikk ut med et sårt press i brystet. Tankene trampet all over me helt til biblioteket, der må de kjøpe inn de lokale. Takk Gud for byenes bibliotek.

– Nei, man må ikke vise sånne typer at det er viktig for en å selge bøker, tenkte jeg i bilen til neste kjøpesenter. Da føler de makt.

På Ark Harebakken spilte jeg likegyldig, som om det ikke betydde, noe.

– Vi pleier å be om en forespørsel på mail, sa den litt fyldige yngre damen. Like etterpå slang hun håret sitt voldsomt bakover med baksiden av hånden. Var hun sjarmert av meg? Men det kan også ha vært et makt/selvstedighetssignal, rakk jeg å tenke, før hun begynte å snakke om at de måtte bestille først, og noe bla, bla, bla som jeg ikke skjønte.

– Jeg eier forlaget, sa jeg, – så jeg kan levere her. Til sist tok hun en bok, og jeg sa hadet uten å føle meg helt fornøyd, en bok var ikke all verden, men bedre det enn to, om de ble stående som en varsellampe om dårlig salg. Du føler en helt annen stemning her. Sjefen et menneske, en ung dame, ikke en SJEF med et tonn mørke i blikket. Du slipper å føle deg som en kombo av sleip bokselger og butikktyv tatt på fersken. Tilbake i Arendal kom jeg på det:

Heksa på ARK Amfi sa at de ikke fikk solgt bøkene, men hvorfor var de der ikke da?

Jeg måtte spørre.

Hun smilte og snakket med en kunde da jeg kom, jeg ventet og kom inn fra høyre når hun var ferdig, hun smilte enda for seg selv.

– Hei, jeg lurte bare på noe, sa jeg, – det har vært folk og spurt etter boken her (meg) men de fikk høre at den var utsolgt, det får jeg ikke til å stemme med at dere ikke solgte noen.

Mens hun flyttet seg krabberaskt, sa hun, – VI VIL IKKE HA DEN.

– Det er ikke det jeg mener, sa jeg når hun var nesten uten for hørevidde, – men er det flere igjen?

– Vi måtte selge de siste for 79 kroner, freste hun, som om dette var en skam. Så tenkte hun seg om, det ligger vel noen i en kasse enda, hun slang spottende ut mot en brun pappeske på gulvet, som om det var søppel i den.

– Har dere flere igjen eller har dere ikke?

– Vi vil ikke ha noen, sa hun nesten borte bak en hylle.

– Nei, det er ikke det jeg mener ... jeg ga opp og gikk ut. En tap-følelse gravde seg vei, men jeg prøvde å ikke la meg dupere, gikk inn på den kristelige bokhandelen, Høyer.

En dame på min alder eller eldre med briller og religiøst utseende satt innerst i butikken. Hun bladde frem og tilbake i Fugletrekk, jeg stod og spilte likegyldig, ikke en som venter på dommen, og den som ikke bryr seg, han kan ingenlunde dømmes. – Jeg har en annen bok her, sa jeg, – Etter Gud.

– Å ja, Etter Gud, den har vi mange av … nei, det var visst ikke den.

Lett å blande titler med Gud i en kristen bokhandel, tenkte jeg.

Hun leste nøye på baksiden så opp: – Hvor mange vil du ha her?

– Jeg har bare to med meg, sa jeg og tok den andre boken ut av den brune lille skuldervesken i nylon.

– Kan du dele på facebook at vi har dem da? sa hun.

– Ja det skal jeg gjøre.

– Men husk at det bare er til kommisjonssalg.

– Jeg vet det, sa jeg – og gikk ut i byen der jeg hang på biblioteket fra jeg var 9, byen der jeg kjøpte en bok i måneden på Danielsen, hestebøker og Frøken Detektiv for det meste, jeg tenkte på frasen med profet i egen by, jeg tenkte det er et fett om de sier ja eller nei, det er bare små drypp, ikke noe å leve av, jeg tenkte dette er det beste som kunne skjedd, for det gir meg en gnist til å ville vise dem, jeg prøvde å hoppe og slå helene sammen to ganger. Jeg klarte det enda. På andre forsøk.