Mens jeg ventet på bokhandlerprisen. Del 2.

VAR INNLAGT PÅ GALEHUS, satt ved et bord da jeg hørte det:

Min første stefar, Steinar, var sett i området, men det var lenge siden. Så lusket han seg vel unna, den sniken. Men plutselig var han der, han ga meg en klem, ja verre; et kyss på munnen, jeg vred meg unna, men den tykkfalne hårete mannen fortsatte bare å klemme, og jo lenger han klemte, jo lenger jeg lot ham gjøre det, jo mer stemplet handlingen min situasjon som alvorlig, jeg så den selv som ganske uproblematisk.

Da jeg våknet tenkte jeg jo på min fars siste kyss på kinnet før han skulle opereres, min siste kontakt med min far. Hvordan det kysset avdekket det han skjulte, at han var veldig redd.

DRØMMEN SATT NAGLET I MEG DA JEG KRØP TIL KORSET – det vil si, til bokhandelen, eller to av dem; de to kors på kjøpesenteret ALTI.

Min mor og min bror og to til hadde beredt grunnen og spurt etter Fugletrekk. Folk lurte på hva som var galt, boken var ikke å finne noen steder. Så jeg gikk motvillig inn på Norli for å prøve på nytt. Jeg famlet meg frem mellom oransje såpeboblegeværer og lekespann og rosa hoppetau og kosedyr og puslespill og røde plastbrannbiler og lilla drikkeflasker og rullekofferter og enkelte bøker – og fant henne: Jenta som hadde lovet å bringe mine klager videre til Totalitær sjef I. Prøvde å roe meg ned, hørte hjertet mitt i øret, det lød som en tung motor på tomgang. Voks i øret, eller noe verre.

– Hvordan gikk det? sa jeg og smilte så selvsikkert jeg kunne.

–Hun sa nei.

– Det er liten vits i at kundene skal kjøre opp til meg, jeg bor langt borte, løy jeg.

– Det forstår jeg, hun så sjenert ned i gulvet, men virket hyggelig.

– Sjefen din har sagt nei uten å se på boken, sa jeg, – så det var jo ikke fordi det var noe galt med den.

Til dette ble hun stum, sa jeg noe galt?

Fikk en stikkende spotlight-følelse, og var på vei ut da jeg så det:

Igjen hadde de plassert Speilboken feil, boken stod under filosofihistorie. Jeg spurte nestsjefen – en kort kvinne som fikk nedoveransikt straks hun så meg – om hun kunne flytte den. Hun svarte ikke, det sved, herregud, hun var jo en bekjent fra 80-tallet, jeg ble stående å se på henne til hun fikk frem et slags: – Etterpå.

– Skal jeg legge den her? sa jeg.

Det svarte hun ikke på.

Jeg gikk på ARK og sa til en ung ny at flere spurte etter boken, ville de ha en her, så det ble enklere for folk? Hun nikket, men flakket med blikket som hadde hun noen på ryggen, og ganske riktig; bak henne stod Totalitær sjef II:

– VI SKAL IKKE HA DEN! ropte hun.

– Men det er jo flere som har spurt etter den, sa jeg.

– Vi skal ikke ha den, de kan bare bestille den på klikk og hent.

– Men de gjør ikke det, de kjører bare opp til meg, løy jeg.

– VI SKAL IKKE HA DEN, sa hun og forsvant.

Raseriet og krenkelsen boblet om kapp. Klikk og hent, det kan de jo ikke bruke, for det er ingen bokhandel som har Fugletrekk … Jo, jo, vent litt ... ARK på Sjøsiden i Mosjøen, den har to bøker. Så da må bokhandelen her få tilsendt bøker fra Nordland.

Jeg gikk ut mens sneen falt som en tilgivelse over byen jeg har vokst opp i.

KRENKE-RASERIET LEVDE ENDA I MEG da jeg prøvde å meditere. Holdt øye med boblingen i brystet, speiderknutene i magen. Tenkte, dette er jo hva Echart Tolle kaller vårt Smertelegeme, det oppsøker smertesituasjoner for å få mer av samme mat. Er det det jeg gjør – oppsøker smertesituasjoner, ikke for å få revansj, men for å fore smertelegemet? Visst gjør jeg det: Se 10 år tilbake, hva har jeg gjort? Skrevet og skrevet og sendt og sendt. Hva har jeg fått? Revansj, oppreisning? Nei, men jeg har fått mat i mengder, mat i bøtter og spann som det heter; fòr til Smertelegemet.

Så hva er løsningen for smertesankere som meg og mange andre under den litterære pyramiden?

Bare fortsett med det samme.

Hva?

Joda, men huske på én ting:

Hold et øye med Smertekroppen, ikke la den gå rundt med deg på, og sprade som en general på et galehus med stadig mer fillete uniform og alle medaljene revet av.