Min fars skulptur

21.2. 11. 24. Jeg ser ut. Solen sparker skikkelig fra. I dag fikk jeg et signal fra våren:

Tre blåmeiser svermet rundt fuglekassen – en smatt inn, kikket rundt seg, og sa liksom: – Ja, her var det fint å kikke ut fra.

Men i går, da så jeg en skygge fra høsten, det var på Koselig Kafé. Akkurat i det en euforisk følelse strøk gjennom meg – poppet det opp en beskjed.

Fritt oversatt stod det at siste fugl var fløyet; fem års romanarbeid hadde ikke båret frukter. En skuffelse bygde seg rede i brystet, jeg rev det ned, jeg ba til høyere makter, og tanken som dukket opp var: Ikke skyld på noe der ute; finne ut hvordan bli enda bedre.

Men da jeg våknet satt det en vase med piggtråd i brystet – over 60 og ikke et skritt videre mot udødeligheten, og desto flere mot døden, ikke noe tyder på at noe av mitt vil bli bevart, jeg ligger dårligere an enn min far: Maleriene hans står på atelieret – 20 år etter at han fløy dypere inn i himmelen, enn noe fly han kunne bygge.

En av modellene hang fra en takbjelke. Jeg så det på atelieret, kort tid etter hans død.

Men dette flyet skilte seg fra de andre:

Det var en modellflyskulptur, nei, en modellfly-korsfestelse.

Han må ha stått på en stol og festet den – før han tok toget til Oslo og trikken til Rikshospitalet for å operere hjertet, en operasjon som ble utsatt to ganger, og i stedet for å se meg og min bror for siste gang den 13. 9. så ble det den 16. 9. Jeg tenker nå at den tiden; bare oss to til å ta et langt farvel med vår far – uten at vi helt visste det – den tiden, de dagene, de knyttet meg og min bror ... og min far ... sammen. Gjorde den ikke det? Min bror var den eneste jeg hadde da vår far ble koblet fra så han kunne fly. Min kjæreste den gangen følte ikke for å støtte meg da, hun var et stemningsmenneske. Det ble meg og min bror på min lille hybel i Krumgaten. Vi snakket halve natten om vår far, og tiden etter operasjonen da han lå fire dager i koma. De siste dagene var den ene pupillen vidåpen, selv i sterkt lys. Det var i september 2005, to og en halv måned senere begynte jeg på det hvis frukter har vært uten frø, og som i går ga meg en sårhet i brystet, men også en tanke på å lage noe bedre, og jeg tenkte videre, og jeg sa til K og mente det nesten, – dette er over all forventing, jeg tar i mot hvert avslag, hver motgang med takk, det er bra, det er noe å være glad for, – ikke overdriv, sa hun, – men det er sant, sa jeg, – man må bli avvist, det holder kruttet tørt, avslag er et skarpt og spisst krydder, det smeller, det gir skrivingen drama, tragedie, komedie, dybde. Hun gadd ikke å svare. Hun mener vel at skrivingen – skriver meg ut av livet.

Der ute skinner solen fra gelenderets tannrekke, i mellomrommene ser jeg snøen, som her og der strekker seg med skygger fra trær, og ellers gløder så det stikker i øynene på fugler og småkryp. En blåmeis står på gelenderet og gjør nesten ingenting, med sine uvirkelige raske bevegelser, så flyr den ut av bildet.