Min første store forelskelse, det var 12 år etter Mandal

Jeg skulle bli maler, hele min ungdom gikk med til det, fra yrkesskolens grafisk linje under Ottar Helge Johansen til mitt første foto i mørkerommet ville jeg bli maler, jeg skulle løse koden, noe annet var en stor stygg strek over vakre drømmer, for da var mitt liv en fadese, en skam, det tenkte jeg alt som 20-åring; da la jeg la diktene på hylla og tok fatt på malerkunsten.

Jeg bodde sammen med den beste i klassen, Bjørn, vi lå i køyesenger, han øverst, jeg nederst, det luktet midd og gammelt byggefelthus mot havet.

Jeg sov urolig, jeg drømte at jeg var Van Gogh, at jeg malte med voldsomme og inntrengende strøk – jeg klorte på selve maleriet, kjente malingen sprenge under neglene. Våknet av at jeg klorte meg til blods på de åpne sårene på hender og føtter. Eksemen tålte ikke det fuktige klimaet i Mandal og det tunge klimaet på skolen og motsetningene mellom meg og min beste venn, Bjørn. Noen netter etter – en ny drøm:

Jeg var Munch og Bjørn var Vigeland. Vi stod på en topp, Bjørn Vigeland slang ut hånden og sa:

– Se, Munch, det er mitt verk.

Og vi så utover hele kloden, og vi så alle verdens ruiner og det var vakkert.

Jeg Munch, kastet opp armen og stirret opp. Bjørn Vigeland løftet motvillig hodet.

– Se, ropte jeg, alias Munch, – der har du mitt verk.

Jeg hadde malt himmelen.

En megaloman, var hva jeg var, og det ble ikke bedre med årene, refusjonene og avslagene regnet inn, men det bare vannet storhetstankene. Det måtte en forelskelse til for å få meg ut av det mislykkede ekteskap. Forelskelsen kom bardus på, den kom ut av ingenting, den kom i Oslo i 1994, hva skjedde, hva traff meg?

Jeg så min første kontaktkopi i et rom med rødt lys i en emmen lukt av kjemikalier.

Og jeg var solgt.

Eller nei.

Alt før det var jeg fanget. For det tok måneder før vi fikk prøve oss i mørkerommet, det var ikke satt opp da vi begynte skolen. Vi fremkalte filmene på en lab i byen, de fire beste negativene ble projisert på et stort lerret for hele klassen, dette mens vår lærer, Jamsid, tolket og forklarte. Joda, alt da var jeg fanget av fotografiet, alt annet var ute av bildet, jeg var solgt.

Nei, enda før.

Alt når jeg begynte å pusle med vår første oppgave: Spiker i veggen.

Nei, enda før.

Jeg var solgt fra jeg trykket inn utløseren på mitt første speilrefleks, en Chinon med en fryktelig 100 millimeter linse som luktet jordslag. Men for en følelse, for en lyd når the point of no return ble trykket inn.

I 12 år hadde jeg malt og tegnet og sendt inn til Sørlandsutstillingen, Høstutstillingen, Østlandsutstillingen og høyskoler og akademier i Norge og Sverige uten å komme til førsteopptaket engang, 12 år før jeg ga meg på grunn av min første store forelskelse. Den andre skulle komme mye senere.

    Den lyser mot meg nå.