Min første tur til London, april 1992

Min mor skulle betalt Londontur for meg og min bror i 1981, så tyvlånte jeg en kjøreskolebil, og fikk passet inndradd i to år, og så utviklet jeg flyskrekk og når min mor ville ha meg med i 1992 hadde jeg ikke flydd på ti år. Den første tiden jeg bodde i Oslo gikk jeg med en underliggende angst, det var flyturen som spøkte. En dame fra grafisk på akademiet som ikke virket overlegen, så på meg og sa, – du virker alltid så redd. Og hun hadde rett, jeg var redd for å fly.

Mine halvsøsken Nadja og Martin og en venninne av Nadja var også med til London, men jeg gikk mine egne veier. Jeg husket en stor drøm der London var en eventyrlig by, jeg kjente ikke igjen byen når vi kom, og merkelig nok var dette overraskende, jeg lette etter drømmens stemning alt fra første dag, en gang så jeg en halvnaken mann som bar et kors på ryggen, ansiktet var vridd i overmenneskelige smerter, etter ham fulgte ingen. Søkte stadig inn på tomme puber og stille steder, måtte skjerme meg mot uroen som lå i luften, den ga meg ikke fred, den rotet i meg. Det var summet fra åtte millioner sjeler. Mye av dagen gikk jeg med en plan i bakhodet, å fylle magen, jeg gikk milevis bare for å finne noe billig og godt, en pizzabit til et pund som regel, så snart jeg gikk ut av et gatekjøkken ble jeg sulten igjen. Hver dag slikket jeg på fingeren, og kjente på den dirrende luften. Det var flyturen tilbake jeg tenkte på. Mens min mor tok barna til museer og parker trålte jeg byen, jeg busset til utkanten og gikk inn i en alt-mulig-butikk som luktet brokete, men rent, og solgte spiker og skruer og dukker og vaskepulver og øl og titusen småting, jeg passerte en pub der de stod No Travelers, gjaldt det meg? langt borte tronet et høyt, høyt bygg med et blitsaktig lys for å jage bort fly, åh, snart skulle jeg fly, jeg slikket på fingeren og løftet den over hodet … vindstille … men noe var på gang høyt der oppe, skyene var rastløse.

Reisedagbok, 1992, økende kryptisk i skrivestil:

Første dag. 10.4. London. Kl. 24.30, engelsk tid. 

Fellesrommet på hotellet i Paddington. Flyturen hit i kveld var en liten nervepåkjenning. Spesielt siste del med sirkling over London med flyet som vippet faretruende og mye turbulens. To bleke jenter halvt ligger på hver sin sofa, de snakker så tett at du ikke kan få et papir mellom. Har ikke sett noe storartet her, alt her har vi adoptert, men det er en egen stemning selvsagt.

11.4. En slags pub på Trafalgar Square. Drikker en pint med mørkt øl.

Alt her må oppgis i detalj. På bussen måtte jeg rapportere hvor jeg skulle. Her spurte jeg om å få den samme ølen som en annen, da ville de vite om jeg skulle ha høy eller lav. (Nå satte de musikken opp).

– Jeg vet ikke forskjellen, sa jeg. Tror hun fylte i lavt. Men når jeg snudde meg med glasset i hånden, hørt jeg dem prate om meg.

– Jeg fikk ikke tid til å sette ned ølen, sa hun. Jeg tok ølen før hun fikk satt den på et håndkle. De er ikke særlig behjelpelig/imøtekommende overfor fremmede her.

14.4. Pub i to høyder. Fullt av folk. Men de er fjellet rundt min eremitthule.

I Foyles vippet teppet på gulvet seg opp til en stående stripe som truet meg. Sidesynet er det ubevisstes entre, det ligger mellom sansing og symbolikk.

Selve blikket mitt er en flukt mellom det jeg ser og iakttagelsen. Jeg flykter mellom øynene og det de ser. Tilbringer en svak koma i den sfæren. En søvn som er både er stengt mot drømmer, og produserer dem.

15.4. Det samme sted min penn hadde en ulykke med i går. Utrolig hvor oversett, upersonligjort han (jeg) blir i denne by. 

Jeg tenker vel egentlig ikke mine tanker, jeg tolker vibrasjoner på en mer eller mindre gal måte. Noen ganger er det bedre å snakke enn å skrive, siden halsen er bindeleddet mellom fysisk og ikke-fysisk.

Mennesket er en handling. I,m an act.

16.4 Dome brasseri. Solen stanger mot en stor stein. Hvis lysets hastighet – og partiklenes hastighet i materien som blir belyst – er så enorm i forhold til individets persepsjonsevne, hvor langt inni drømmen er vi da, hvor lagt er det til virkeligheten?

Er det ikke slik at våre funksjoners hastighet stiger jo lenger ned i det primitive og ubevisste man kommer? Den logiske/bevisste tanke er det langsomste som finnes.

Besøk hverandre med andre ... så slipper dere å se hverandre ...