Min ville tid på fotoskolen: Del 2 av 2.

EN TIDSIINNSTILT BOMBE

Jeg og Marit var de første som kom.

Vi satt på pauserommet med en dør ut til den morkne trappen fra en annen tid, i vinduet stod Freiafabrikken med sin rykende pekefinger. Luften smakte karamell og brent vanilje. Sist luktet det Non-Stop og brent, søt finer. Marit hadde fine lepper, overleppen buet seg utover, det kilte i brystet – hva om hun egentlig bare ville kysse bak alt det tekniske snakket, hva nølte jeg etter da … Tull, tenkte jeg, og pratet i vei om blenderåpninger og lukkertider, til de første elevene tumlet inn.

Aller sist kom Jamsid.

Han gikk samlet bak den brede lett krummede nesen, viktig i hele sitt vesen. Men Marit sa han hang etter jentene, stod litt for tett i mørkerommet, senere ble han sammen med Pia på 24 år, selv om han var gift. Avgangsbildet hennes var et selvportrett der hun satt naken med sprikende ben, hun skjulte ansiktet i hendene. Nå gikk Jamsid i en sort høyhalset, det hvite håret stod høyere enn himmelen. Han satt stille og stappet pipen – så tåkela han rommet med Borkum Riff og fotofilosofi. Før han hamret ut en propp av aske og klargjorde punkt for punkt så vi forstod. Han stappet seg en ny pipe. Lyste opp smilet med en fyrstikk som han kastet, og sa henslengt, men viktig:

– Jeg kan dø når som helst. Smilet lignet en maske. Han lente seg skrått tilbake og pattet i vei.

– Det kan alle, mumlet jeg. Bestemte meg tidlig for å la ordene slippe ut før sjenansen myrdet dem. Det hadde jeg ikke gjort siden jeg spilte full to måneder i strekk i tredje gym. Han så på meg, det fløy et nesten edelt drag over det gråbleke fjeset:

– Jeg har en alien i årene, hvis den kommer til hjertet, PAFF, han slo ut med hånden.

– Blodpropp? sa Marit med matter-of-fact stemmen sin.

– Jeg er en tidsinnstilt bombe.

Det ble stille. Så reiste han seg og utvidet rommet med fotoprat og Borkum Riff. En ram vaniljelukt fra Freiapipen og Jamsidpipen satt i nesen – selv i mørkerommet med sine skarpe og sure odører.

UTDRIVELSEN AV JAMSHID

Vi var alt kommet godt i gang. Det var andre halvdel av skoleåret. Læreren stod der og smilte tilfreds over oss som hang der med vårt på veggen. Jeg var ikke en del av oss, kom rett fra Arendal og hun jeg hadde rømt fra siden 1989.

Da åpnet døren til malerskolen seg.

Ut kom en som tok rommet før han tredde inn.

Han var en av de med dette lyset på seg, det som økte jo flere som hørte, en av de som snakker uten rom for samtale, og du kan ikke be han stoppe, for godt gjemt bak talestrømmen, stirrer det et raseri, og han holder deg fast med det – og bak raseriet, som du bare vagt kan ane, ligger hans brennende livskraft, libidoen, energien, vitaliteten, joda, jeg kjente det igjen, jeg så det hos min far, jeg så det hos min beste kamerat, jeg så det hos både kvinner og menn.

Det var rektor Emil som kom. En israeler med kort krusete hår og ville picassoøyne. Han var en kunstner i det meste, bare ikke i selve saken, maleriene hans virket døde. Men han hadde da gode sider. Den peneste jenta på malerskolen, som han ga et barn, sa at han var en helt annen og mykere utgave på tomannshånd. Og energien hans og hva han utrettet med de to skolene var imponerende. Fedida hadde en evne til å gjøre tanker om til virkelighet.

Rektor stilte seg foran veggen tapetsert med ukens oppgaver, stirret på hvert bilde etter tur, så begynte han fra venstre mot høyre:

– Det der er noe dritt, du ser det, ikke sant? han så på Jamsid med utspilte øyne. – Og det er jo dritt, og det er dritt. Dritt, dritt, dritt. Amatørfoto. Han fektet med armene mens han snakket. – Det kan dere kaste. Og det der, hveste han, – det er ikke verd søppelkassa. Han rev av et bilde, et grått portrett av damen til asiaten. – Kontraster, komposisjoner, dybde! Spyttet sto i en sky. – HAR DERE IKKE LÆRT NOEN TING!

Steinansiktet til Jamsid smilte og nikket, helt til seansen var over. Nå gikk han langsomt og sikkert ut. Rommet var enda fylt av trykket fra rektor. – Da tar vi en kaffepause. Vår lærer gikk inn på pauserommet og lukket merkelig nok døren bak seg. Vi så han ikke igjen den kvelden, ikke neste heller.

Jamsid kom aldri tilbake.

Og der gikk skillelinjen. Det gamle, som hadde et lys i seg, tonet ut, det nye, med sitt mørke, tonet inn, det gamle søkte dypere inn, det nye søkte ironi, distanse, det nye var som Emil, det prøvde å være som de og de og de, uten å se seg selv i speilet.

– En god fotograf elsker speil, sa Jamsid en av de siste gangene, – ta bilder i et speil, se hvem som står bak deg.

Han var en fantastisk lærer og grunnen var ikke de lange kompliserte utlegningene, eller alt vi faktisk lærte, nei, på godt og vondt var det lidenskapen som brant i det han sa, den hevet ham over andre, og senket ham på et nivå lavere enn læreryrket, skal jeg tro på ryktene fra et par av jentene. Men det er vann som har rent ut i havet.

DET SOM KOM OG DET SOM VAR

To år på skolen med Emil Fedida og alle de unge jentene, medgangen, Emil som sa jeg skulle bli den nye læreren når jeg var ferdig, han stod med armen rundt meg på et bilde i skoleavisen, og så; motgangen, det jeg fryktet skjedde: De unge jentene kom inn på høyskolene, jeg fikk avslag, rektoren mistet troen på meg, skjelte ut Hånd med spiker, komposisjonen var gal.

    Men det første året var den beste tiden i mitt liv. Ser for meg den fallende solen som fylte pauserommet, sammen med duften av nedbrent godtebutikk fra Freia-skorsteinen, og lukten av kaffe og røyk, fra oss som kikket på negativer og kontaktkopier, og til sist de ferske fotoene – ofte dårlige og flate med drittkjedelige kontraster, men av og til, av og til fikk bildene en sverting i det sorte og en overgang til det hvite, som gjorde dem til mer enn papir belyst av en forstørrer. Vi, eller ofte bare meg når det ble sent, bladde i bunker med Life-magasiner med store fotografier å bade øynene i, og så var det tilbake til det røde lyset, time etter time, hele natten om så det gjaldt.