Mitt bidrag i Lasso, "Vinden snur"
VINDEN SNUR
1
Jeg vil skrive om hvordan alt snudde i 1997. Men la oss først stikke
innom min spartanske hybel på Galgeberg. Tiden rundt 1996-97 kan
trenge selskap nå – den råtner og smuldrer bort ellers.
Jeg bodde i Enebakkveien 15, den begynte som en studentblokk og
sluttet som et kriminelt narkokaos. Fra vinduet så jeg en blokk med naken
gul vegg og avflasset murpuss, og under meg; bremmen til en
bensinstasjon, nedlagt for årtier siden, og en vei med en leddbuss som
giret forbi hvert 10. minutt. Men la oss ta et snapshot fra en dag:
Jeg lå i min smale seng. Hodet mot døren med hullkortlås. Kortet var
brukket inn i første hull, det måtte presses og lirkes før låsen
sa smakk. Rare fotos fikk veggene til å se skjeve ut, husker et stort bilde
av meg som drev spøkelsesaktig gjennom rommet, jeg hadde skinnjakke,
men i stedet for ben dinglet to skjerf over gulvet.
Telefonen ringte fra nisjen mellom 3. og 4. etasje.
Jeg løp ut, hørte ingen lyd lenger. Røret hang og slang, men det var
ingen i det. Merkelig. På veien tilbake oppdaget jeg at tidene var gått fra
verst til verre.
Nå visste jeg hvor den store stekepanna var blitt av.
Den stod på dosisternen, og den var ikke full av flesk og pølser og løk.
Nei, den var ikke det.
Den var full av bæsj.
Den syke stanken dyttet meg ut, jeg bannet så jeg nesten gråt, det
luktet jo mat og dritt på engang, enten så var det noe i panna fra før eller
den dritten var forsøkt stekt og krydret. Det ante meg hvem som var
synderen: Den nye, sløve med skjegget … Eller var det ... nei, nei, ikke
den nylig løslatte kjempen. Han var ikke sløv på den måten, jeg svelget
kvalmen og stakk innom kjøkkenet for å lufte problemet. Den løslatte satt
alltid der.
– Å, så det var der den forbanna panna var, sa den løslatte. Det
primitive digre ansiktet var mer hull enn hud, nå vred det seg i et ydmykt
smil. Han ristet på hodet og fortsatte med en syssel som han drev med
ofte, og som fylte gangen med en sur eim.
Han stekte ganske enkelt en kolossalt stykke kjøtt. Slike saker får du
ikke på butikken, sikkert noe shit fra slakteren. Mens kjøttet freste et par
sekunder – før han hev det blødende både her og der, med et tungt dunk
ned på tallerkenen – konverserte han med sin behagelige stemme.
Han fortalte at småjentene var begynt å gå så lettkledd.
– Ja, de tar etter de større, sa jeg.
– Jeg liker ikke det. Han skar av et stort stykke og stakk det i munnen. –
De MÅ ikke friste meg.
Ja, jeg er sikker på at han sa det, selv om kjøttstykket fikk han til å
mumle. Telefonen ringt igjen.
Jeg sa, – god appetitt, og løp det bena kunne bære meg til trappehuset.
La hånden på røret – en hårsbredde før den feite gutten med mer kviser
enn hud, og mer hud enn hår. Han så ut som noe fra en lab, jeg smilte,
han stirret tilbake, jeg sa, – hallo, til røret. Smilet må ha stivnet – når Anne
Marit kom med siste nytt:
Det var hun som ringte nylig, og da hadde noen pustet og stønnet i
røret.
Jeg fortalte om bildet jeg tok av henne i gamle Jugoslavia, jeg sa det
bar på mitt største håp noensinne. Eller ikke bildet, men et makrofoto av
ansiktet på bildet. Jeg bladde opp med noe filosofisk i den forbindelse.
Men hun kjeftet meg ut som vanlig når jeg kom med noe smart, sa jeg var
en dilettant og en viktigper. Jeg hørte et brak, slang på røret og løp opp en
halv etasje.
Da jeg kikket innom doen var sisternen knust, dritt over alt, men
stekepanna var borte. Jeg hørte et brøl, det var som om det kom fra hele
huset.
Jeg gikk vaktsomt innover i den lange korridoren, våget meg
til kjøkkendøren … kikket forsiktig inn – og gikk så stille jeg kunne mot
rommet mitt.
2.
Den ligger til høyre for meg, gulnet av tiden: Søknadslappen til 1.
Juryering fra 97. Fikk mange slike hvert år, fikk dem 12 år i strekk, alle
radet fra topp til bunn med rød R, for ikke å snakke om neiene fra
høyskoler og stipendkomiteer. Jeg gikk i fotsporene til han som sa at
maleriene mine ikke var bra nok; min far, maleren og grafikeren, Fughero
Bartolomei. I motsetning til ham kom jeg aldri til noe 2. opptak. 12 år og
ikke én gang. Det er rart, synes jeg nå. Så sikre de må ha vært i de
juryene.
Det begynte med at jeg tok et bilde av Anne Marit i gamle Jugoslavia
året før. Vi satt i en togkupe på en grensestasjon. Lyset gjennom
ullgardinen lå på ansiktet hennes ikke ulikt oransje marmelade. Hjemme
igjen fotograferte jeg svart/hvitt-fotoet på nytt, vinkelen på kameraet med
makro-ringen forvrengte ansiktet som ble bredt med store uttrykksfulle
øyne, det så fantastisk ut i søkeren – og på negativet etterpå … Og da jeg
kopierte bildet, JA, JA, JA! Jeg blåste opp ansiktet til 50x60.
Det henger her nå. Det er et bilde jeg ser opp på for å vite om jeg
skriver bra nok. Jeg ser opp og hun ser skeptisk ned, jeg forandrer
setningen, hun ser litt mykere tilbake, jeg forandrer igjen, og hun lyser opp:
– Der har du det. Slik dytter bildet meg fremover. Fotoet har lite med Anne
Marit å gjøre, mer med en arkaisk gudinne. Bildet ville ikke kommet inn på
noen utstillinger nå, det virker datamanipulert. Men har det i seg likevel,
synes jeg. Det som få bilder har. Det har oppmerksomhet. Det ser deg, det
lever sitt eget liv og det forandrer uttrykk hele tiden, mulig at min psyke er
en motor for dette, men likevel. Som Mona Lisas – vil de øynene følge
deg, til verdens ende om de må. Men det er bare min subjektive mening.
Jeg sendte et dias av bildet til Østlandsutstillingen, sammen med tre
andre arbeider. I posten kom papiret som ligger her nå, så mange år
etterpå.
Etter litt fingerknepping rev jeg opp konvolutten … og veggen på
hybelen begynte å vaie forsiktig, for der stod det … jeg måtte se om igjen
… jo der stod det … R-R-G-R. For første gang gjorde ikke juryen fire feil,
de hadde én rett. Jeg strakk en arm i vært og ropte JA! Nå var det full fart
fremover. Nå skulle bildet rammes inn og gjøres klar til 2. Juryering.
Jeg stod med det innrammede store ansiktet – og ventet på 414-bussen
uten for Oslo City – da jeg oppdaget det: Bildet var skjevt satt inn i
rammen og det myldret av bøss bak glasset.
Tiden var knapp. Likevel trikket jeg opp til den arrogante eldre
rammemakeren, han gren på nesen, men fikset det, den hvite kanten var
like bred hele veien og alt bøss var ute. Men jeg rakk ikke neste buss og
når jeg endelig kom til Galleri Skaarer var døren stengt. Jeg banket på
med hamrende hjerte. Var det ikke en lyd der inne?
Nei.
Jo.
Nei.
Jo …
En slepende lyd. Tenkte vagt på Tingen på terskelen, hadde nettopp
lest novellen, stemningen til H.P. Lovecraft levde i meg enda – en stemme
lød:
– Hvem er det som banker?
– Jeg skal bare lever et bilde, jeg hostet, det kilte i halsen.
Den knirkende stemmen kunne kommet fra døren selv:
– Det er for sent.
Vi diskuterte litt frem og tilbake, døren og meg. Til sist åpnet en ørliten
dame, hun stakk hodet frem, øynene var store og blinde. Jeg måtte nesten
montere bildet i armene hennes, men hun tok i mot. Nå var alt ute av mine
hender, nå var det bare å vente.
Og jeg VENTET.
Da jeg fikk brevet våget jeg knapt å åpne. Satt på sengen i fjerde etasje
på Enebakkveien 15 og rev forsiktig øverst i konvolutten, viklet ut det
flortynne gjennomslagspapiret, og der så jeg det, ikke en G nå, men ikke
en R heller …
Det stod en stor A på blanketten. En vill glede bruste fra brystet og ut i
armene og bena, jeg kunne ikke sitte, løp ned trappene og over gaten og
tok 37-bussen til sentrum, snek som vanlig, visste ikke hvor jeg var på vei,
måtte vel ta en kopp kaffe med melk og sukker, skulle gjerne hatt en på
den andre siden av den koppen, en jeg kunne dele gleden med, ja, det var
det viktigste nå, å ha noen å si det til, si at jeg, den som alle lo av, endelig
hadde klart det, jeg, idioten, klovnen, taperen, snylteren, han som kastet
bort livet sitt, den useriøse, overfladiske, jeg hadde klart det, og de, de tok
feil! – veien min var ikke gal, kampen min var ikke et annet ord for latskap,
den hadde båret frukter, å, akkurat det ville jeg si! men ingen var i
nærheten, jeg gikk ned på Karl Johan mer alene enn noen gang, men det
gjorde null, for jeg var glad, jeg var ikke ensom, jeg hadde mengder av
håp. Da skjedde det som ikke burde være mulig.
Blant hundretusener av mennesker i Oslo gikk jeg akkurat på ham, en
mann som ikke hadde bodd her på 40 år, en mann som alltid satt hjemme.
Oftest på sitt atelier med en kniv og en palett. Mannen som gikk i en
blanding av frilufts, sportsflyger- og kunstnerklær og luktet pipetobakk,
hvitløk og Old Spice.
Jeg gikk på min far.
Han sa hei, mumlet noe, jeg sa noen ord, og så sa han at han måtte
videre, min far, min egen far, sa han måtte gå, det var jo han jeg ville
overbevise, nå skulle jeg jo si det til han, si at også jeg kom inn, hans
sønn, akkurat som han. Men jeg tror ikke jeg fikk sagt det, og uansett om
jeg sa det eller ikke, så var reaksjonen hans like tom som himmelen over
Karl Johan, som hadde han andre tanker i hodet, men slik var han jo ofte.
Jeg ante ikke hva han skulle der i Oslo. Det får jeg aldri vite. Det er 16 år
siden han døde.
