Mordet på romanen, tanker rundt noe Hans Petter Blad skrev.

27.9. 2021. kl. 11.35. Står her og skriver med vinduet på gløtt. Det har regnet i natt, nå kvitrer fuglene voldsomt. Regnet har tatt en røykepause. Hva skal jeg skrive mer?  

Vi som prøver å skape en egen stil, holde på det særegne, ligger nettopp på grunn av dette tynt an, for her i landet er det verre enn noen gang, og det har alltid vært ille. Jeg leste nettopp noe Hans Petter Blad skrev i forbindelse med en bok om Bjørneboe. Han skrev at romanen er blitt avfolket. Mengden av karakterer må skjæres ned til et minimum, alt foregår over et kort tidsrom, bøkene blir stadig tynnere.

Utenfra virker det som om noen vil myrde romanen, i ren sjalusi mot de som klarer å skrive den. Forlagene synes å ville kvele forfatterne så godt de kan. Og ikke et bilde, ikke et ord om forfatteren på innbretten i disse bøkene som ofte er på litt over 100 sider, og det som står i dem er ofte tomt og upersonlig og noe som ingen kan bli misunnelige av, for dette kunne da hvem som helst skrevet.

Blad skriver: "Romanformen er nå en konservativ sjanger, en velfungerende formel som gjentas i det uendelige, fornyelse synes nesten umulig og heller ikke ønskelig, fra et forlagssynspunkt..."

Hvordan skal vi få motivasjon til å fortsette å skrive på vår egen måte og til å finne nye måter å skrive på? Vi vet at jo mer vi jobber med å sprenge rammene, jo mer vil det vi skriver støtes ut. Helt uavhengig av kvalitet. Det er følelsen.  

I et diktatur er det verre, men der reagerer man, om ikke annet. Et skudd, et fengselsopphold – det lukter krutt, det smeller i dørene, det merkes, det høres langt. Men ikke fortielse. Ikke det forlag og media gjør med mange som skriver utenfor rammene. Mordet på romanen er noe helt annet enn mordet i romanen, mordet på romanen er virkelig.