Møte med tannkirurg no. 3 og tanker om en som dro.
4.7. Jeg flytter fingrene over talltastene til jeg kommer til syv, den syvende måneden, vi er mer enn halvveis i året, sommeren er godt i gang, det er alt begynt å bli mørkere om kveldene, høsten lurer bak hvert tre, under hvert blad, bak hver sky, bak regnet som faller med lyden av sommer. Et høst- og vinterlandskap midt i den store sommeren – det er meg, nå som 63. Yngre enn det blir jeg ikke, ikke i dette livet, tenker jeg. Men 63, det er så jeg ikke helt kan forstå det, er jeg i den alderen, 63? jeg kan ikke helt romme det, 63 år. Men nå har jeg fått nye to nye tenner i den tomme overkjeven, nå kan jeg tygge med begge sider.
Jeg var nervøs da jeg satte meg i stolen som kirurgen liksom slapp luften ut av til jeg lå helt i vater, følte meg som en dødsdømt, lå der og gapte som en fuglunge uten mor mens han pirket og lette rundt. Så plasserte han strålekanonen nesten i øyet mitt, løp ut og tok et røntgenbilde. Han skrudde tannen hardt, hardt, det sved, fikk tårer i øynene, gjorde en grimase, han glapp med pirkepinnen, stakk den i tannkjøttet, jeg silblør, tenkte jeg, han skrudde hardere, hva om benet med stiften brekker? tenkte jeg, det føltes så svakt, kunne så å si rugge på det via stiften, han skrudde hardere på skruen som satt midt i tannen, jeg kjente hvordan hjørnetannen, flyttet på seg. – Det er nok litt tett inntil, sa han, tok ut implantatet, slipte det og satte det inn igjen, samme prosedyre, det var jo mer en bru enn en tann, to tenner som hang sammen, eller en stor tann som latet som den var to. En vag lukt av solkrem fra tannkirurgen, som var på min høyde og alder, kanskje lavere, kanskje yngre, store briller, lett i kroppen.
– Ja, ja, jeg ser den, sier en stemme i bakhodet, – du prøver å skrive slik man skal, du skriver en jeg-er-hos-tannkirurgen-historie, men glem det – skriv til deg selv for fanken, ikke ha utestemmen på, glem den, prøv i det minste, der et ingen som bryr seg uansett, kan du ikke for Guds skyld skrive ærlig da, du har ikke en skitt å tape.
Ok, ok, ok, hva skjedde så? Jo kirurgen sa at røntgenbildet så veldig bra ut, jeg frykter både den ene og det andre, men holdt munn. Etterpå kjente jeg at bruen presset mot innsiden av kinnet og mot tungen, den var tykkere enn de andre jekslene.Men jeg har fått tenner.
For første gang på 39 år kan jeg smile.
I 86 ble det et gap ved hjørnetannen – hvorfor er en lang og brutal historie – og i 2024 gikk den siste tannen i høyre overkjeve. Så nå kunne jeg både smile og tygge? Ja, i en ideell verden, som min faste tannlege pleier å si, i en ideell verden – for problemet var jo de av sol og eksem skadete leppene, de sprekker bare jeg snakker høyt, jeg fikk likevel til et slags halvsmil da jeg bestilte kaffe av den hyggelige unge damen på Espresso House som jeg syntes snakket til meg som om jeg var en litt tungnem 88-åring. Men det var vel mest innbilning, var det ikke? aner ikke. Jeg sa takk, og slikket i meg smaken av jern. Får smøre smilet litt neste gang. Bruke vaselin
Ruller meg opp til datoen i dette skrivet … – Oi, sier jeg, det er Hans Åges bursdag, den første uten han. Det triste ved at han er borte har ikke trengt inn, han var så langt borte allerede, føler jeg, veldig langt borte, i alkoholen og i sitt trange liv som han mistet. Og ikke gikk jeg i begravelsen. Regnet med at Ingvar ville ringe og informere, han hadde jo kontakt med søsteren, og så gled det bare bort. Vet ikke om det ville gjort det bedre for HÅ, eller for oss – om hans død og minnene om hans liv ville trengt mer inn, det kan hende, så vi burde vel kommet da, tatt en gravøl og snakket om ham, det er jo det som er poenget, man skal la livet til den døde trenge inn, man skal rulle det ut, man skal gjøre det levende, gjøre den døde levende, i hvert fall for hverandre. Men kanskje kan vi møtes senere og snakke om HÅ, slik at man forstår at han er død og at han har levd, at han ikke bare var i det fraværende som hans nærhet til alkohol ga, eller i dette hjulet han syntes å gå rundt i, han hadde jo også en personlighet som var ganske så spesiell, men det føltes som om han bare gikk i ring, som om han tenkte de samme tankene og sa de samme tingene og var på den samme måten i tiår etter tiår, bare med den naturlige nedskalering alkoholen medførte, for femten år siden begynte han å stamme når han drakk … han sank mer sammen, han gikk bøyd, den høye skikkelsen fikk normal høyde. Jo alkoholen brøt han ned selv om han tålte det utrolige, de flest ville ha stupt før 60. Uten alkoholen ville han sikkert blitt gammel, men det kan man jo ikke tenke på. Får håpe han kommer tilbake i en mindre alkoholsugen versjon, om vi kommer tilbake da, er det slik at vi aldri kommer tilbake? At vi bare drar vår vei. For alltid. Det kan bare de døde svare på. Men kommer de døde tilbake, da er vi levende de døde, vi er de døde som burde vite hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Ja, er vi de døde som har kommet tilbake? Hvordan kan man vite noe som helst, bare Gud vet.
I dag vil jeg hive i meg øl, portvin, whisky, bitter og kanskje vin, til minne om han som steg opp og dro. Opp fra jorden, inn i det ukjente. Får håpe han fikk med seg litt liv dit han dro, slik at han kan fortsette, og kanskje sette føttene på jorden engang som en annen og den samme.
