Munkejordet 15

Munkejordet 15.

Den nærmeste stua smakte søt honning, den innerste smakte salmiakk og tårer.

Det var sommeren-89, murene falt i Europa, i stua der vi satt brant kyssene.

Det var sommeren-89. Den krøp inn det knuste vinduene med smaken av bruspulver og syrlige underskjørt – den krøp inn med lukten av jasmin.

Men i sofaen i den innerste stua satt Georg så ned på blodet som dryppet fra knokene. Han ble trøstet av Dag som han engang overtok Gina fra. Nå gikk pinnen videre, en stafettpinne med flammende hår:

Jeg møtte henne ved porten uken før, hun skrek at Georg var en djevel, han lå på madrassen med lillesøsteren til Gøril. Georg kom i døra, det lange håret var i uorden, Georg var den typen lyse mennesker som fikk meg til å tenke på gulost, men krydret med hasj. Det smale ridderansiktet var alvorlig: – Jeg rørte henne ikke, jeg sverger, hun krøp nedi mens jeg sov, hun er faen meg ko-ko. Gina snudde seg, ansiktet var hvitt av sinne, så begynte hun å skrike.

I den lille stua der jeg satt, tok Bob på låret hennes og fingret med det brennende håret, Kenneth sa at det var dårlig gjort mot Georg, men brydde Gina seg? brydde Bob seg? De var ild, og ilden har ikke empati, den lever seg kun inn i deg ved å fortære.

– Hallo, sa jeg, – kan dere ikke tenke litt på han, jeg hev tommelen over skulderen.

Ingen svar. Bob var på henne med øyne utstående av sult, med fingre som bare ville føle. Nytelse, rus, sex, hva annet betydde noe for Bob – når han ikke leste Tomas Aquinas eller Nietzsche gjerne midt i bråket på Glá Caféen. Og nå dro han Gina inn i det. Eller var dette noe mer? Mer enn med de andre jentene hans? Var det kjærlighet?

Jeg så inn i den store stua, Dag sa på sin klossete distanserte måte at det skulle nok gå bra, han la hånden på skulderen til Georg uten å legge den der, liksom redd for å skitne til sin gamle venn, sjenanse som spilte ironisk.

– Tenker dere ikke på Georg, sa Kenneth, – han har det vondt.

Lyden av spytt svarte ham: To par tette lepper – 10 år fra hverandre. Han 26, hun 16. Dag malte henne enda – ble ikke kvitt henne, malte henne naken med Jesus på korset og Georg som en slange i buskene. På den triste stua begynte det å ta av – det var Gøril som var motoren.

Kenneth stablet den lange kroppen sin plattfot inn på bakstua. Han løftet armene i høyde med taket han nesten stanget i: – Jeg gir opp, sa han med lys stemme, – jeg gir opp.

Jeg fulgte etter, noe kunne knuse, folk og inventar kunne ta skade.

Gøril kastet seg mot Georg, hele huset ristet, hun prøvde å begrave hodet hans i kroppen sin og ropte: – Ikke se, ikke se! Hun stanget hodet i veggen, hjorteteppet løsnet og hang på skjeve, Kenneth mistet brillene.

– Du kommer over det, sa Dag med sin mørke stemme, ha ga sin kompis et ensomt klapp på skulderen. Men Georg satt begravd i Gøril og prøvde ikke engang å komme løs.

På den andre stua begynte Gina å slikke Bob i ansiktet, eller hva det var hun gjorde. Jeg skalv ikke av medlidenhet og sinne, jeg lå i lunket vann i de tider, hjertet var pakket inn i bomull som en død fuglunge, det var derfor jeg dro fra Trine og flyttet inn sammen med ungdommer. Men jeg nappet ut min siste røyk den uken, selv om det bare var tirsdag – og det var helt ulikt meg:

– Det er for jævlig, sa jeg og gikk ut.

– Hva da? sa Stian. Han kom opp bakken med en av Georgs venner, en bølle med to pinner i en lenke over nakken.

– Siste sigg, sa jeg, – og jeg er blakk.

     Jeg satte opp farten Bakken var så bratt at jeg gikk ned solen. Jeg trakk inn så sigaretten glødet. Himmelen blusset opp, det var lummert. Snart sprakk det overalt.