Musikk fra de døde

4. 8. Kl. 13.15.

Her står jeg igjen, skriver, hører på youtub-musikk:

Noen tramper i et klaver, et gammelt opptak er det visst; hender, nå døde, spiller – til det avbrytes av reklamen for magemedisin som hjemsøker meg, jeg avbryter damestemmen som sier hun slet med magesmerter, og tramper over til klaveret, der hendene som nå er døde triller toner harde som fløyel, myke som jern, hender som sa takk for seg i 1991 – i Østerrike – den klassiske musikken og kvantemekanikken og psykoanalysens arnested.

Vi er omgitt av spøkelser, av musikk spilt av hender som er jord, sunget av struper som er jord, omgitt av bøker skrevet av hjerner som er jord, av filmer spilt av kropper som er jord. Omgitt av døde. Uten de døde ville vår kultur tørket ut, falt inn i seg selv som et byggverk uten skjelett. Det får jeg for meg. Uten de døde, hva skulle vi gjort? Uten dem var vi alle døde.

YouTube hopper til Chet Baker: Everything Happens To Me.

Jeg ser ut vinduet, for noe som føles som første gang. I hver fall siden seilturen, som var spekket med nestenulykker.

Men mest i mitt hode.

Selv om bølgene var skumle, og vinden skaket dagene som trær i en skog.

Ja, selve solen truet med å blåse ut – den flakset om kapp med dagenes grener og blader som slapp og brakk og krøllet seg i vanvittige kast. En dag trodde jeg virkelig at solen var blåst ut. Men det var ikke en dag. Det var natten som kom så plutselig. Jeg var et helt annet sted. Jeg var i mine tanker. I min skrift, som la sine egg i et hvitt lik: 

Et ark kravlende av sorte ord. 

Jeg skrev på en historie som måtte være sann. For var den ikke sann, så måtte alle dø. En hel verden måtte dø. Kanskje vår verden, den verden vi egentlig finnes i. Kanskje er vi bare gjenferd av de virkelig levende – av mer kompakte kropper et annet sted.

– Ja, forskningen tyder nettopp på dette: Alt er mer eller mindre tomhet, som bare synes meningsfull på grunn av den statistiske sannsynlighet for at en enorm mengde partikler – som vaser hit og dit – til sist skal ramle sammen en verden ... eller noe slikt.

– Vi er gjenferd, og de døde er de virkelige, er det det du sier?

– Selvsagt ikke. Det er vel ikke det, er det?

– Jo, men du har rett, forskningen påstår det. At det er vi som er de døde, ikke de vi liker å kalle for det, for de døde. Ja, urolig nok, så sier enkelte forskere, at slik er det. At de døde lever, ikke vi. At de døde spiller oss, lever oss, leker oss, binder våre livstråder til sine fingertupper og beveger oss i takt med det vi tror er vår vilje – en skinnvilje.

– Det var faen.

– Ja, slik merker jeg at de døde skriver meg til seg. Skriver meg dit historien venter på å bli unnfanget på papiret. Jeg må spisse meg, og ta inn hva som skjer bak skjermen – det vil si:

Ikke finne på.

Ikke ta fra meg.

Ta til meg.

Javel, slik begynner min skrivedag. Jeg er et skriveflagg heist for å flagre historien ... Dessuten vrenge meg etter en forskning jeg mener å ha lest, men jeg kan ha misforstått, eller forskningen kan ha misforstått, og jeg forstått det som forskningen snart vil avdekke. Men dette er ordgymnastikk. Det har ingenting med historien å gjøre, annet enn som oppvarming. Her begynner den:

Eller skulle begynt ... Jeg ser bare hvitt mørke. Men jeg går inn i det.

– I guess I,m just a fool who never looks before he jumps ...