Nå går vi gamle hjem:  Spekkhogger og gretten seiler.

22.6. kl. 12.07. Se der, nå er vi close på St. Hansaften. 

Varmeste dagen på et år da vi seilte for å overnatte på Borøya. Vinden var god, den tok tak i seilene så det knirket i glassfiberen. – Kjenn på lukten, sa jeg og snudde meg mot K, – det lukter sjø, det lukter tang som har tørket på berget, litt som kjeller, ikke sant?

– Men søtere sa K.

– Ja, og samtidig rammere, synes du ikke?

– Og som tyrkisk kaffe, sa K. Midt i dette babbelet så jeg noe faretruende:

Mellom farledene og det lille fyret på Kilsund beveget noe seg i overflaten.

– Shit, et skjær, sa jeg, magen hoppet der jeg stod.

– Nei, nei, ikke her, sa K, men like etterpå ropte hun, – en finne, den er stor!

Jeg rakk ikke å se før den ble borte, men K var ikke tvil, det var en av spekkhoggerne vi så på nyhetene.

Alt fra vi bandt båten på Borøya, følte jeg meg irritabel og innestengt, den lave kabinen føltes nesten flat nå, jeg ville bare bort, men hvor var bort? solen var overalt, varmen var en trussel, jeg var trøtt, ansiktet klødde og føltes som tørket lim, leppene væsket og var ujevne av hudfiller, den OK stemningen fra årene før ble ytterligere kostet bort av bensinlukt og åpne motorbåter som durte inn og ut med bataljoner av småfete menn i bar overkropp og tatoveringer, også på Hilda Larsen var stemningen brautende og aggressiv, satt under solseilet med laptoppen og prøvde å jobbe, en flat stein, med 13 malt på i oransje, lå med hele seg på bordet, som for å holde det i vater, jeg skulle selv hatt en slik stein, et motsatt seil, en annerledes kjøl, dønningene fra seilturen vugget i meg enda, jeg var halvt båt, halvt meg, midt i redigeringen ga jeg opp, det gikk ikke, musikken var for hektisk, sjefskelneren var plagsomt cocky, personligheten hans var over alt, lot meg ikke i fred, noe jeg forbinder med førkrigstemning lå i lufta, en ungdom i bar overkropp stod og ropesnakket til et fullsatt bord, mens han uten å vite det skumpet til mitt, bordsteinen min rugget på seg, vannglasset skvalpet, og under fingrene skjøt tastene hit og dit, nå-er-det-fest-bryteren var skrudd på og det bommet på vår modus, min bryter har rustet og falt av for lenge siden, kollektiv utrasing har aldri vært min cup of tea, så vi droppet overnatting, jeg angrer ikke, stanken av bensin og diesel sitter enda i nesen, den og uroen var verre enn i rushtrafikken.

 Dessverre kom ikke brisen de meldte,vi humpet forbi Møkkalasset fyr mens påhengeren gurglet og skurret når propellen kom opp i det fri, Banjo lå innerst i kabinen og skalv, den tåler ikke store bølger, det går på nervene løs, jeg ba den slappe av – så krabbet jeg på vonde og redde knær for å dra ned det store forseilet, solallergien krevde buff over ansiktet og selvsagt hatt, solbriller og hansker. Bak kom et digert fartøy i stor fart, det føltes som om det hadde kurs rett mot oss, like foran baugen skvalpet det fareturende, men ingen Spekkhoggere i sikte. Jeg ropte: – Skjær, skjær! Samtidig prøvde jeg å løpe tilbake på det ustabile dekket.

    Vår første lengre seiltur var snart i boks, om alt gikk bra – sommeren kunne begynne.