Notatdag 5 fra The Obstacle Is the Way

20.4. kl. 9.38. Jeg ser ut. Det spankulerer en skjære på verandagulvet, den napper i seg smårusk mellom plankene.

Tenk å gå rundt slik uten armer, tenker jeg.

Den går der med det å være uten armer som potensiale. For i og med at skjæren mangler armer kan den spre vingene og fly.

Jeg ser på den. Føttene er på en måte også hender, tenker jeg, den går rundt på hender og føtter, armer og ben. Alt i ett

Jeg skal ikke overføre dette på mitt liv, på alles liv, eller skal jeg, kan jeg? Jo, det er enkelt.

Det å mangle noe kan være å ha noe.

Skulle det begynne å vokse ut armer på skjæren ville det fort gå utover flygingen og til sist vil den bli som hønene som ikke engang har armer.

Og hva betyr det? Se på alt du mangler og tenke at bak en mangel ligger en styrke gjemt. Og noen mangler skjuler en styrke verd å grave frem. Jeg ser ut igjen, tomt, men skjærene er i full gang med å bygge sin fremtid inn i våren.

Jeg så dem fly forbi med lange kvister i nebbet. Jeg drømte om dem i natt. De vet hva de gjør, skjærene; eller det er det de ikke gjør, vet hva de gjør – DET vet hva de gjør, det som styrer dem og hele artsrekken tilbake til dinosaurusene. Tenk å kunne ha en så sikker hånd som styrer deg. Det er forløpet til en tro, det er forløpet til Gud selv.

Ja, hvilken mangel skjuler mest styrke, hvordan kan man finne frem til det, for det er klart alle mangler skjuler styrker – men ofte må man grave så dypt at man ikke kommer opp igjen.

Du mangler publikum, du mangler forlag, du mangler oppmerksomhet.

Alt det gjør deg fri, om du begynner å mangle det på riktig måte.

Det beste resultatet oppnås om man bruker både styrken og svakheten i en mangel tar det beste fra de to. Hva er svakheten i mangel på respons? Styrken er at du og ikke publikum eller forlag bestemmer. Svakheten er at du ikke lenger kan lodde det du skiver i andre. Så let etter hver flik av gjenklang, og bruk det som åre nummer to i båten, en åre for svakhet og en for styrke,

Hvordan linke dette til boken jeg leser The Obstacle is the way?

Hvor langt er jeg kommet?

Jeg har bladd meg igjennom kapittelet som går på å innse at man ikke kommer videre, å kunne se når det er umulig, innfinne seg med det, konsolidere og gå videre, jeg har bladd meg over i amor fati, elsk din skjebne, elsk der du er, uansett hvor mørk, tenke at jeg er her uten resultat, jeg har prøvd så godt jeg kan, men jeg er her, da er det en grunn, da skal jeg være her, jeg må elske å være her som taper, bruke dette som drivstoff for å komme videre og … og … ja, og prøve på nytt? Prøve noe annet? Alle veier fører til Rom, så kanskje noe helt annet, en omvei … en omvei rundt omveiene du alt har tatt, tenker du. Men til sist står du stille, og kanskje det er meningen – for ingen veier fører til seg selv, alle veier fører bort fra der de er, det er veiens natur. Men kanskje det er deg selv du skal til, og dit kommer du bare ved ikke gå i noen vei, det kan bringe deg tilbake til tegnebordet, og et nytt arbeid som rimer mer med deg selv, la det du gjør bli ditt publikum, før du igjen, om en ny vei stikker innom, vender deg ut.

Og hvis du da ser at kråkene har kakket hull i eggene dine eller spist opp ungene dine, finn deg et annet sted å bygge rede neste vår.